Thread by @pysjemym

Ca 1990...i starten av livet

Jeg satt i senga og drakk. Tårene rant mens tankene svirret rundt begravelsen min. Hvem ville komme? Hva ville de si? Hva med mamma og pappa? Hvordan ville det gå med dem? De hadde det allerede jævlig og var livredde for å miste meg.

Skulle jeg skrive et brev som kunne leses opp i begravelsen? Fortelle alle vennene og familien hvor glad jeg var i dem? Hva faen skulle jeg gjøre? Alt var utenfor min kontroll... Skulle jeg dø nå? Helt i starten av livet?

Det jeg drakk var vann. Nåla i armen var koblet til en slange med enda mer vann. 11 liter fikk jeg i meg den dagen. Kroppen skulle kvitte seg med all dritten etter den første cellegiftkuren. Jeg hadde vindusplass, men husker ikke noe av utsikten fra senga på Radiumhospitalet.

Panikkangst. Tårer. Frykt. Alene. Jævlig alene. Helt for jævlig alene. Ingen så det, alt var normalt. Alt var som det skulle. Jeg overlevde, og alle var glade. Unntatt jeg. Ikke inne i meg.

"Panic. It crept up my spine like the first rising vibes of an acid frenzy." (Hunter S. Thomson)

Panikk. Ja, jeg tror jeg vet hva han mente.

Sammen med venner var alt som det skulle være. Vi var unge, og livet var en fest. Jeg var som alle andre ungdommer utad. Ingen visste noe om hvordan jeg hadde det. Vi feiret jo konstant at jeg hadde overlevd kreften.

Alene med tankene, presset tårene og frykten seg frem. Hver eneste dag. Hvert eneste øyeblikk jeg var alene. Frykten for at kreften skulle komme tilbake var der hele tiden og overskygget alt. Hver morgen, hver dag, hver kveld, hver natt.

Jeg kan huske øyeblikket angsten og frykten slapp taket. Det er ett av de aller lykkeligste øyeblikkene i livet mitt! Det var kort tid etter at jointen var sendt rundt. Utenfor et telt på Roskilde. I bakgrunnen spilte REM på Orange Scene.

I flere år etter satt jeg nesten hver kveld og røyka hasj. Ingen lurte meg til det. Ingen tilbød det. Ingen foreslo det. Men det var helt nødvendig. Hasjen hjalp meg med å sortere tankene. Den dempet angsten og frykten og lot meg fungere i dagliglivet. Hasjen hjalp meg videre.

Hvis jeg hadde blitt tatt av politiet for dette, ville jeg ikke vært her i dag. Jeg hadde aldri kommet videre. Hele livet ville kollapset. Jeg ville ikke hatt noe å tape. Jeg ville bare ha blitt presset utenfor stupet. Skam. Stigmatisering. Taper. Kriminell.

Jeg ble aldri tatt.

En dag sa jeg til meg selv at det var på tide å komme seg videre i livet. Jeg hadde sortert nok tanker, og hasjen kunne ikke tilby noe mer. Å slutte med hasj var ikke noe problem, men jeg kjente på nikotinsuget en stund etterpå.

Dette ligger nå flere tiår bak meg, og det er ikke en sjel som aner noe om det. Jeg er synlig og respektert. Lever et A4-liv som kan virke kjedelig, men som er undervurdert.

Min erfaring gjør at jeg ser på mennesker med rusproblemer med andre øyne enn mine kolleger. Jeg vet at det ofte ligger noe bak, at rusen brukes for å dempe eller bearbeide traumer. Jeg vet at den jeg møter kan ha ligget i en seng på radiumhospitalet og kjent på angsten.

Så, til dere som fortsatt har tro på at straff og politi er viktig for å forebygge narkotikabruk: Dere aner ikke hva dere snakker om.

Og dere som har mistet en bror, søster, datter eller sønn: Dere får ikke deres kjære tilbake ved å straffe andre. Ikke tro at dere er eksperter på narkotika eller pskiske problemer. (Jeg er ikke ekspert på kreft.)

Ikke reis rundt på turne med #NNPF og spre frykt.

Og dere politikere som kjemper mot #avkriminalisering, #rusreform og fortsatt #straff:

Brenn i helvete!