Thread by @enur72

Kronikk: Taperne i lønnskampen
🧵
Jeg legger ut kronikken her i stedet for å sende den til avisene og vente på svar fra dem.

I år handler lønnskampen nesten bare om inflasjon. Det forstår de færreste arbeidstakerne fint lite av, så vil du hjelpe dem, så er det fint om du deler.

I forbindelse med innspilling av en podkast i England i forrige uke fikk jeg spørsmål om hvorfor jeg skrev bok om inflasjon. Jeg svarte: «Fordi det er det viktigste temaet av alle».

Jeg forklarte at det er et paradoks at inflasjon er så viktig, samtidig som nesten ingen forstår hva det er.
Årets forhandlinger mellom partene i arbeidslivet dreier seg for eksempel så å si bare om inflasjon.

Dessverre forstår ikke arbeidstakersiden godt nok hva det er, eller hvilken effekt inflasjon har på medlemmenes økonomi. Derfor kommer de også til å tape, slik de bruker å gjøre.

Inflasjon er det vi kaller pengepolitikk. USA’s tredje president, Thomas Jefferson, skal ha sagt:

«Hvis det amerikanske folket noen gang tillater private banker å kontrollere pengesystemet deres, først ved inflasjon, deretter ved deflasjon, vil bankene og selskapene som vokser opp rundt dem frata folket all eiendom,

inntil barna deres våkner hjemløse på kontinentet som forfedrene deres erobret.»
Med inflasjon mente Jefferson økning av pengemengden. Og med deflasjon mente han reduksjon av pengemengden.

Poenget hans var at begge deler, det vil si all manipulering av pengemengden, er svært skadelig.
Dessverre ble det nettopp dette systemet vi fikk, i USA, Norge og alle andre land. Det har blitt en symbiose, der bankene, sammen med staten, kontrollerer pengemengden.

Staten lar sentralbanken, som kan være eid av de største bankene (USA) eller av staten (Norge), få styre hvor stor pengemengden er.

Sentralbankens fremste verktøy er styringsrenten. Hvis sentralbanken øker styringsrenten, tvinges bankene til å sette opp lånerenten. Da låner folk mindre penger, og da vil pengemengden gå ned, eller i alle fall blir veksten i pengemengden lavere.

Og motsatt, hvis sentralbanken setter ned styringsrenten, må også bankene sette ned lånerenten. Da vil folk låne mer penger, noe som fører til at pengemengden vokser.
Manipulering av pengemengden slår ut i prisene. Øker pengemengden, øker også prisene.

Går pengemengden ned, går prisene også ned.
I Norge og de aller fleste andre land har statene gitt sentralbankene i mandat å holde veksten i pengemengden på et slikt nivå at pengene, målt opp mot veksten i prisene på forbruksvarer og forbrukstjenester,

reduseres i verdi med 2% per år.
Statene har altså et ønske om at pengene gradvis skal bli mindre verdt. La oss derfor fastslå en gang for alle at inflasjon er en bevisst politikk.

Du lurer kanskje på hvorfor det er sånn. Årsaken er at manipulering av pengemengden fører til omfordeling av samfunnets knappe ressurser. Over tid blir inflasjon brukt mer som pengepolitisk virkemiddel enn deflasjon.

Det er staten og de rikeste som tjener mest på inflasjon. De sitter nærmest strømmen av nyskapte penger, og som en følge av det utkonkurreres andre grupper i kampen om de knappe ressursene.

I Norge har omfordelingseffekten fra inflasjon vært en av flere viktige årsaker til at offentlig sektor har gått fra å ha en pengebruk tilsvarende 6% av BNP i 1900 til å være 66% i 2020.

Den har også gitt større sosiale forskjeller. Nå tjener de én prosent rikeste i Norge hver femte krone. I USA har effekten vært enda større.

Da de økte pengemengden med 40% i løpet av en toårsperiode under pandemien, økte formuen til de én prosent rikeste med omtrent én tredjedel, slik at de nå kontrollerer omtrent én tredjedel av amerikanernes samlede formue.

Omfordelingseffekten av inflasjon er med andre ord enorm, akkurat slik Jefferson advarte om.
Over tid øker pengemengden i Norge med mer enn 7% per år, noe som «vanner ut» pengeverdien med ca. 7%.

Leder Jørn Eggum i Fellesforbundet anslår at lønnsoppgjøret kan ende med en lønnsvekst på mellom 4,8 og 5,4%. Det utligner knapt nok veksten i konsumprisene, som er forventet å ligge på omtrent 5% for 2023.

Det blir som om arbeidstakerne setter frem krav om å få lønna utbetalt i dagligvarekuponger utstedt av sosialetaten. De får akkurat nok til å dekke økte utgifter til sitt daglige brød, men fortsetter å bli utkonkurrert i kampen om kapitalen, fast eiendom i pressområdene

og det som trengs for å vedlikeholde boliger.
Dette er knappe ressurser som nesten alltid stiger mye mer i pris enn forbruksvarer og forbrukstjenester.

Arbeidsgiversiden og staten truer på sedvanlig vis med at arbeidstakerne er nødt til å vise moderasjon. De påstår at det er nødvendig for å forhindre inflasjon, noe som vil føre til renteøkning, og at det er skadelig for alle.

Arbeidsgiverne og staten fremstiller årsaksforholdet helt feil. Det er veksten i pengemengden som gir generell prisstigning, ikke fordelingen av pengemengden.

Arbeidstakerne går imidlertid alltid fem på når de får denne trusselen slengt etter seg. De fleste av dem har gjeld og forstår ikke inflasjon. Derfor blir de redde både for at de må betale mer på lånene sine og at andre vil gi dem skylda for rentehevingene.

For å konkludere:
Inflasjon er kjempeviktig. Svært få arbeidstakere forstår hva det er. Mange av dem har mye gjeld og er redde for at økt lønn skal gi høyere rente. De er ikke lenger bare parter i lønnsforhandlingene.

Arbeidstakerne har i tillegg blitt gisler i en krig som handler om å videreføre en skadelig pengepolitikk.
Og forskjellene fortsetter bare å øke.
***
Hvis du synes denne tråden var interessant, er det fint om du trykker liker og følger meg her på Twitter.

Hvis du vil lese mer om inflasjon kan du kjøpe bestselgeren Fraudcoin: 1000 år med inflasjon som politikk.
Takk for at du leste og ha en fortsatt fin dag.
ark.no/boker/Rune-Ost…

Den første av de tre episodene som Wolfgang Wee har lagt ut om inflasjon og boka Fraudcoin finner du blant annet her