Thread by @eivindes

Vet du hvem ANDREAS AUBERT er?
Alle i Norge burde kjenne navnet hans.
Og historien om ham.
⬇️

Historien om Slemdal-gutten er en av de mest smertefulle fra andre verdenskrig i Norge, men den starter lenge før krigen. Da var nemlig Andreas Aubert kjent norsk kombinert- og langrennsutøver.

Kjendisstatusen til Aubert gjorde at Winston Churchills Spesialtjenester (SOE) var skeptiske til å sende ham tilbake til Oslo som agent. Hvor hemmelig var det mulig å holde et relativt kjent ansikt?
De farget i det minste det røde håret hans svart.

Storebroren til Andreas, Kristian Aubert, var den første nordmannen som ble torturert ihjel av Gestapo. I åtte dager ble 33-åringen pinefullt forhørt. Ryktene spredte seg om en forferdelig død. Da Andreas kom til Storbritannia etter brorens død, sa han: «Jeg gjør hva som helst».

Andreas skilte seg fra de andre norske rekruttene som ble utdannet i sabotasje, agentvirksomhet og drapsteknikker. Han var fysisk ekstremt sterk, ganske oppfarende og skred til verket med en spesiell dødsforakt.
De andre kunne dirke dører, Aubert brukte slegge.

I SOE-arkivene omtales Andreas Aubert som «klassens mest voldelige elev». Han var «en våghals» og «en hard negl i nærkamp». Det var også rapporter om fyll og umoden oppførsel. På et tidspunkt var han nære å bli sendt vekk fra opptreningen.
Men SOE-sjef Wilson ønsket noe annet.

Aubert var en god makker for bergenseren Henrik Hop. De to utgjorde operasjon «Buzzard», som ble sendt til Norge sen april 1944. Det topphemmelige oppdraget var klart, og speilet krigens utvikling: Buzzard skulle ta livet av utvalgte nordmenn. Likvideringene skulle trappes opp.

Den første de tok livet av, en tidlig morgen på Briskeby, var Gunnar Lindvig. «Vår farligste fiende», kalte Gunnar Sønsteby ham. Statspoliti-mannen kom gående ned trappene i oppgangen hjemme da Aubert skjøt ham.
Mordkommisjonens etterforskningsmappe:

Den neste likvideringen de to forsøkte å gjennomføre den sommeren, skulle bli vanskelig. Flere av SOE-agentene skjønte snart hvor krevende det er å skulle drepe noen bak fiendens linjer. De måtte komme nær nok til å vite hvem de drepte, og deretter forsvinne sporløst.

Aubert og Hop tok videre livet av Ulf Winnem på Kjelsås (sabotere maskin-reparasjon), Sigvart Casper Knutsen (sjef for tyskernes forvaltning av norsk eiendom og verdier), Johan E. Tjørn (Stapo-mann skutt i Kirkeveien) og Knut Fiane (for å beskytte Milorgs avlyttingsmuligheter).

Da jeg gjorde research til «De Likviderte», fant jeg Statspolitimann Tjørns lommebok og personlige eiendeler på Riksarkivet. Der lå blant annet et brev som fortalte at han hadde fått stillingen han hadde søkt i Riksdepotet. Han skulle snart gå over i en langt mindre utsatt jobb.

«Rottearbeidet» ble sett på som «den vanskeligste jobben» for motstandsfolk. Mange nektet å ta livet av sivile. Aubert var blant de som var trent for oppgaven. «Han ville ikke tillate noe å stå i veien før jobben var over. Samtidig som han var ganske rolig», fortalte Sønsteby.

Etter at SOE-kollega Tallaksen var drept, gjennomførte Hop og Aubert en spektakulær likvidering midt på Frogner. De tok seg inn i en leilighet, monterte opp et maskingevær og ventet på at noen skulle trekke fra gardinene på andre siden av gata.
Reidar Voigt ble drept momentant.

I februar 1945 fulgte to meget risikable likvideringer. Karl Marthinsen ble likvidert da han kom kjørende over Blindern. Først med maskingevær, deretter håndvåpen på nært hold. Det kan ha vært Aubert som gikk helt opp til Statspolitiets general og plasserte et skudd i hodet hans.

Bare dager senere, var Hop og Aubert ved Stortinget. Der tok de livet av angiveren Alf Flesland (maskingevær montert i fiolinkasse). Byen var full av soldater, det var unntaksstemning etter Marthinsen, men likevel lyktes de. Milorg-ledelsen var «amazed», sa rapportene til London.

Etter dette måtte likvideringene tones ned i Oslo. Tyskernes represalier var nådeløse, og Andreas Aubert fortsatte i stedet med å delta i flere av Oslogjengens sabotasjeaksjoner. Han var aktiv helt inn i fredsdagene.

Etter krigen fikk mange av de som hadde deltatt i «rottearbeidet» utfordringer. Det fantes ingen krisepsykiatri. Norske myndigheter la lokk på det som var gjort – mest for å beskytte agentene.
Mange slet med søvn, rus og selvmordstanker. Og Norge gikk videre. Det var fred.

Andreas Aubert fikk en datter, han åpnet en sportsbutikk i Oslo. Makkeren Hop og han hadde sporadisk kontakt. Det hendte han ringte hjem til familien Hop sent om kvelden. En sommer var han på foredragsturné, fortalte krigshistorier, ingenting om likvideringene, så klart.

Ingen av krigsbøkene skrev om det som skjedde siden. At Andreas Aubert valgte å ta sitt eget liv. 11. mai 1956, var det slutt. Han som hadde mistet broren sin på verst tenkelige måte og deretter forsvart Norge med mot og handlekraft få andre forunt, orket ikke mer.

Og dødsannonsen, en ubetydelig, liten notis i Aftenposten, var ikke i nærheten av hva den mannen fortjente. Selv om likvideringene ble tiet ihjel, burde alle i Norge kjenne navnet hans. Andreas Aubert ofret alt. Han var en helt, og vi skylder hverandre og ham å fortelle om det.

Aubert var ikke alene om å få psykiske problemer etter krigen. De som ble satt til å likvidere var gjerne unge menn, og oppgaven var full av uslettelige inntrykk. Lukter, lyder og opplevelser som ble med mange hele livet igjennom.
De gjorde «den vanskeligste jobben» for Norge.

Kilder: Riksarkivet, SOE, Norsk hjemmefrontmuseum, Arnfinn Molands Over grensen, Eirik Veums «De kalte dem Rottejegere» og Vi Menn.
Anbefaler, for de som er interesserte i dette, å lese «De Likviderte».