Thread by @Frk_Mona

Jeg var hos DPS igjen i dag. Var dønn ærlig om den siste uka mi. Fortalte om det aller mørkeste, om det aller flaueste, om det aller vondeste. Og jeg ble møtt med forståelse der jeg fryktet fordømmelse ❤️

Fy søren, som jeg kjenner det trigger med alle filmene/seriene som kommer nå. Prøver å skjerme meg så godt jeg kan.

Har major hodepine nå. Tatt migrenemedisin. Aller første gang. Håper den virker!

Føler det er mye klaging fra meg her. Dere får bare ignorere meg.

Klokka er ikke en gang 23, og jeg har kommet meg i seng. Hodepinen ble bedre med meds, og nå har jeg tatt melatonin - også for første gang. Så håper å få sove snart.

I dag var jeg hos fastlegen. Hun sykmeldte meg 80%. Jeg har det såpass vanskelig for tida at jeg klarer ikke mer. Det føles innmari kjipt, men jeg prøver å si til meg selv at det ikke er et nederlag og prøver si jeg ikke er svak.

Jeg hater hvordan de vonde følelsene plutselig skyller over meg som en flodbølge. Trigget av småting. Ikke alltid jeg forstår hvorfor heller.

Hukommelsen er ikke det den var. Åpnet for å skrive en tweet. Glemte hva jeg skulle skrive. Sånn livet har blitt nå.

Er utslitt. Helt tom. Søker tilflukt.

Jeg er jo veldig åpen her på Twitter. For åpen, vil kanskje noen si. Likevel er det ting jeg ikke har skrevet om her. Ting jeg føler skam over. Ting som er så vondt at jeg synes det er vanskelig å skrive om det. Blir kvalm og får hjertebank bare av å skrive dette.

Det ironiske er at jeg føler meg egentlig trygg på at dere ikke vil dømme meg. Det er selvpåført skam.

Ok.. Det sitter innmari langt inne å skrive dette, men nå har jeg bestemt meg. Jeg skal blottlegge meg selv enda litt mer. Jeg har fortalt dette til kun et par-tre venner fra før.

Forrige helg brøt jeg helt sammen. Virkelig sammen. Jeg har hatt mye vondt, men det var noe av det vondeste. Langt inn i hjerterota. I hver eneste lille celle. Hver bidige celle. Jeg ønsket bare bli kvitt smerten. Slutte leve. Slutte å eksistere.

Jeg hadde så vondt at jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Hvordan jeg skulle håndtere det. Det var en smerte som var så vondt at jeg ikke klarte å sette ord på det. Selv ordene nå beskriver ikke en gang en brøkdel av hvor vondt det var.

Jeg får fysisk ubehag i kroppen nå av bare å tenke på hvor vondt jeg hadde det. Smerten var ulidelig. Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere den. Hvordan jeg skulle håndtere livet.

Så jeg dunket hodet i skatollet vårt. Hardt. Skikkelig. Gjentatte ganger. I desperasjon etter å kjenne en annen type smerte. En smerte som jeg forstår. Som jeg kan takle. Håndtere.

Det har vært flere ganger i det siste jeg har ønsket jeg var død. Jeg ønsker ikke slutte leve. Jeg har ikke noe ønske om å ta livet av meg. Jeg har mye jeg er takknemlig for. Mye jeg gleder meg til. Men til tider er livet for mye. For mørkt. For tungt.

Når alt føles fortvilende, når smerten er så stor at den er vanskelig å håndtere. Når jeg føler jeg bare er til bry. Da ønsker jeg at min eksistens kunne opphøre.

Jeg vet ting vil bli bedre. Jeg vet det. Veien dit er bare så innmari lang og tung. Jeg har det også fint innimellom. Det er bare det at når ting er mørkt, er de så veldig mørke.

Så, @erna_solberg, vil dette også gjøre det lettere å få hjelp? Eller vil man fortsatt måtte kjempe like hardt for å få hjelp som jeg har? regjeringen.no/no/aktuelt/apn…

Gleder meg til jeg klarer å kjenne etter hvor mye jeg orker, før det er for sent. Er så innmari lei av å bli så sliten. Også av ting som føles bra.

Helt ærlig, føles det fortsatt skummelt at jeg var så åpen som jeg var i går kveld. Da jeg våkna i dag vurderte jeg et øyeblikk å slette tweetsa.

Det er jo ikke sånn at jeg har det slik hele tiden. Det er dog også en del av hvordan jeg har det. Innimellom føles det helt svart. Innimellom skinner sola. Det er dog oftere grått enn fargerikt, for tida.

Men det _skal_ bli bedre. _Jeg_ skal bli bedre. Det _må_ bli bedre.

Denne tweeten skulle egentlig i denne tråden:

https://twitter.com/Frk_Mona/status/1041443957593530369?s=19

Oh well...

Har akkurat sendt mail til tingretten, og spurt om jeg kan få komme og ta en tur i sal 250. Har ikke vært i en rettsal siden 2012...Tror det kan være lurt å få en tur, mens den er tom. En del av prosessen med å bearbeide traumene.

Har fått svar. Det var bare å komme - og følge en sak. Men hele poenget var jo at salen må være tom. Så har sendt ny mail der jeg skrev at den delen var særdeles viktig. Ikke like optimistisk nå..

Har fått nytt svar fra tingretten. Dersom jeg kan komme en mandag når det er pause i Jensen-saken, kunne de følge meg inn. Mandager er selvfølgelig én av to dager jeg jobber per nå, og eneste dagen jeg ikke rekker det før/etter jobb.

Brøt sammen i kveld. Igjen.
Disse sammenbruddene tapper meg helt. Jeg har fysisk vondt etterpå, og føler meg helt mørbanka. Føles som det har vært en eksplosjon inni både hjerne og hjerte.

Jeg vet det er noen her som har sagt jeg kan ringe dem. Likevel så kjenner jeg den følelsen av å skulle være til bry gnage meg veldig. For jeg føler meg generelt til bry. Ikke minst når jeg har det sånn her.

Etter 22. juli har jeg fått en greie hver gang jeg skal fly. Jeg er ikke redd for å fly, men jeg sender alltid melding til 1-2 stk med flightnr og hvilket sete jeg har. Sånn hvis det skulle skje noe og de trenger vite det i tilfelle identifisering, eller noe.

Våkna med hjertebank og frykten sittende helt inn til beinet. Hadde mareritt som føltes så innmari ekte. Drømte om terror og bomber.

Sov litt til etter unga hadde dratt. Da var det romskip og greier som kom for å ha krig mot jorda, i rene Independence Day-stilen. Katastrofetanker i hodet mitt i natt, ja.

Forrige uke fortalte jeg psykologen min at jeg prøver å få til besøk i retten. Hun syntes det var så fantastisk å høre. Da jeg sa det er viktig for meg at salen er tom, i tilfelle reaksjon, sa hun at hun håper jeg får en reaksjon. Fordi det betyr jeg er i en prosess.

Fastlegen sa noe av det samme da jeg var hos henne i dag, og sa jeg er temmelig utslått også dagen etter jeg har vært hos DPS. Hun sa det at jeg blir så sliten betyr at behandlinga har en effekt på meg. Så det var et godt tegn.

Jeg er så glad for å bli møtt med forståelse. Legen mente at siden det funker å jobbe i den prosenten jeg jobber nå, skal vi fortsette med den en periode til før ny vurdering. Hun stresser ikke. Jeg opplever det som at hun oppriktig bryr seg.

Etter dagens DPS-time sitter jeg nå og tenker, slik jeg nå alltid gjør etter jeg har vært der. Er alltid så tankefull etter timene. Følelsene sitter også enda mer utenpå kroppen enn de gjør til vanlig. (Og de sitter egentlig utenpå allerede da.) Hjernen jobber på høygir.

Det jeg tenker på nå er det ene spørsmålet psykologen stilte meg: Er jeg flink til å stille opp for og prioritere meg selv? Helt ærlig, er vel svaret nei. Jeg har en tendens til å stille opp for alle andre først.

Jeg er ikke vant med at venner prioriterer meg over lengre tid. Det har lissom alltid pleid å gå over. Jeg er ingens nummer én. Og har brent meg flere ganger, så føler det er vanskelig å stole på at venner virkelig vil stille opp hvis jeg feks sender en melding.

Det er en av grunnene til at all varmen jeg mottok nå på bursdagen min gledet meg så enormt. Følelsen av at så mange faktisk brydde seg om meg. Jeg har aldri fått så mye post på bursdagen min før! Ever!

Men, dette med vennskap. Jeg vet hvor vondt det er å ikke vite hvem man egentlig kan snakke med når det kommer til stykket. Å ikke vite hvem som faktisk stiller opp når man trenger det. Å ikke vite om det faktisk er noen i det hele tatt.

Å savne en sånn venn som vet hva du trenger, uten at du egentlig trenger si det selv.

Jeg vil ikke at andre skal sitte og føle seg ensomme. Jeg vil ikke at andre skal ha det vondt uten å ha noen de kan snakke med. Derfor sier jeg at jeg kan være den personen. For alle trenger å vite det er noen som bryr seg, som vil lytte.

Det er så vanskelig å planlegge langt fram i tid. Tenke på sommerferien. Jeg vil planlegge. Men er jeg frisk da? Eller er jeg fortsatt syk? Det vil påvirke hva jeg orker.

Nå har vi satt en dato for når jeg skal få besøke tinghuset og sal 250. Takk til @pascualstr for hjelpa! Jeg kjenner en lettelse og en nervøsitet på én og samme tid allerede.

Noen ganger blir det fullt i hodet. Da er det sånn at jeg sliter med å sortere tankene. Alt er bare et kaos. Det er vanskelig å strukturere, vanskelig å håndtere. Jeg føler det er litt sånn akkurat nå. Prøver sette litt ord på noen av dem, formulere noe.

Og jeg prøver å puste. Rolig.

Har jeg en god dag tenker jeg at jeg er klar for å jobbe mer. Så får jeg en sånn dag der jeg bryter helt sammen. Der alt rakner. Og det sitter i. Så innmari lenge. Så tenker jeg mon tro om jeg noen gang vil bli frisk igjen.

Da skjønner jeg ikke hvordan jeg skal klare jobbe mer. Skal til legen på mandag, så får høre hva legen sier.

Åtte timer igjen til legetimen. Spurte samboeren min hvordan han opplever at det går med meg, for å ha med hans innspill. For jeg aner ikke hva som er best for meg. Jeg klarer ikke sette grensen mellom hva jeg ønsker og hva jeg bør.

Når folk spør meg hvordan det går, aner jeg ikke egentlig hva jeg skal svare. Det kommer lissom an på når de spør meg. Jeg kan ikke svare for mer enn øyeblikket. Det er alt jeg klarer nå.

Noen ganger går det ok. Andre ganger går det ikke i det hele tatt. Jeg kan føle det går ok et øyeblikk, så raser alt bare et par timer senere.

Nå er jeg på vei inn til byen. I dag er dagen. I dag skal jeg til Tinghuset. Nå begynner jeg å føle meg uvel. Uggen i magen, tyngre i hodet, en ekkel smak i munnen.

En stor takk til @pascualstr og @Oslotingrett for å ordne besøket!

Jeg reagerte sterkere enn jeg trodde jeg skulle. Trodde egentlig frykten satt mer i meg for det å grue seg, enn faktisk være der. Jeg var uvel hele veien, og på vei inn. Kjente nervene i hele kroppen, helt ut til fingertuppene. Kjente hjertet banke som det skulle hoppe ut av meg.

Med én gang jeg kom inn i sal 250 kom tårene. Minnene. Flashbacks. Jeg så alt for meg så tydelig, nesten som om det skulle vært i går.

Jeg så for meg dommerne sittende foran. Aktoratet, bistandsadvokatene. Papirene foran dem. Hun som stod og filma. Pressen som satt foran oss. Forsvarsadvokatene. Politiet. Og han.

Frykten jeg hadde var mer reell enn jeg selv var klar over. Jeg kjente det da jeg kom inn dit. Det var fysisk vondt å komme inn døra.

Han fra tingretten som ble med oss inn sa jeg er velkommen igjen en annen gang, dersom jeg ønsker det. Enten i tom sal når det ikke er rettsak, eller for å følge en åpen sak. Jeg tror jeg skal tilbake én gang til, iallfall. Vet ikke når. Men jeg tror det er lurt.

Kjæresten var med meg. Det var fint å ha han der, både som støtte og at han har vært der og sett og vet litt mer om min opplevelse. Han var overraska over hvor liten salen var. Hvor tett på vi var. Hvor nært morderen jeg faktisk hadde vært.

For ja, selv om sal 250 regnes som å være en stol sal, er ikke rommet så stort. Man sitter nært. Vi satt så nært hverandre at vi kunne se hverandre rett i øya.

I dag opplevde jeg for første gang, da jeg fortalte noen om hvordan psyken påvirker hverdagslivet mitt, at det ble vridd til å brukes mot meg. Det var rett og slett jævlig vondt.