Da Henrik ble født var jeg vant med å være enebarn i fem år. Vi skulle dele rom ganske snart, men han gråt så masse om natta at jeg nekta. Jeg skjønte det ikke gikk å levere han tilbake, så jeg stilte ultimatum: Enten kaste han eller få nytt rom.

Jeg fikk nytt rom. Egentlig skulle visst Henrik kalles opp etter sine besteforeldre. Han kunne takke meg for at han slapp det. Jeg hadde en god venn som het Henrik, og da mamma ble gravid bestemte jeg meg at den babyen skulle hete Henrik.

Dette er Henrik. Lillebroren min.

Henrik rakk bare å bli 27 år, før han ble drept.

I denne tråden vil jeg la dere bli litt kjent med Henrik. Henrik var regnbuen. Bokstavelig talt. Han hadde stadig nye hårfarger og frisyrer og klærne hans var fargerike.

Herregud. Jeg er akkurat ferdig med dagens time hos DPS, og det ser ut til at jeg får fortsette! I dag orka jeg ikke gå runden på 22. juli-senteret da jeg var der med støttegruppa. Jeg kjente jeg ikke hadde styrke til det. Da er det fint å være med folk som ikke stiller spørsmål rundt det.

Jeg var hos DPS igjen i dag. Var dønn ærlig om den siste uka mi. Fortalte om det aller mørkeste, om det aller flaueste, om det aller vondeste. Og jeg ble møtt med forståelse der jeg fryktet fordømmelse ❤️ Fy søren, som jeg kjenner det trigger med alle filmene/seriene som kommer nå. Prøver å skjerme meg så godt jeg kan.