Thread by @heckeringshire

“Det er et gammeldags fryseskip, forresten,” meddeler Senior Coastal Operations Officer Morgan over radio til de andre medlemmene av kystvaktstasjonens redningslag, i det de gjør seg klare til å heise seg ned fra helikopteret til dekket på det grunnstøtte skipet.

“Et sånt som de kalte en ‘reefer’ før.” Hennes nærmeste underordnede, Senior Operations Officer Appleton, snøfter i mikrofonen. “Tenker på noe litt annet enn lasteskip når noen snakker om en ‘reefer’.”

De to yngste medlemmene av teamet, operations Officers Wray og Myers, ler litt før de tar seg i det. “Kort for ‘refrigerated ship,” oppklarer hun, uaffisert av vitsen. “Vi er klare til å gå ned,” avbryter Appleton i det han får et signal fra piloten.

Morgan signaliserer med hendene at de skal begynne nedstigningen, og så er de i luften på hver sin side av helikopteret. Å tre ut av helikopteret og ut i regnet er som å stikke hodet inn i en dusj, De flyr ikke spesielt høyt, men vinden tar godt tak likevel.

“Hun krenger,” erklærer Morgan da de lander på et grønt metalldekk gjennomskutt med rustflekker. De kobler seg fra linene med den typen rutinert effektivitet som det tar årevis å utvikle. “Mottatt. Hold dere fast.”

De hadde blitt satt ned ganske langt akterut på skipet – det er et stykke å gå frem til den hvite klossen som utgjør forskipet. “Hva er den lukten?” spør Myers. De går forsiktig inntil ripen for å ikke miste fotfestet på det skrånende dekket, med god plass mellom seg.

Redningsdraktene de går med, fra støvler til hjelm, er laget for å tåle en støyt, men gjør dem ikke spesielt elegante. Morgan får en slags fornemmelse av at de vralter bortover på geledd som gåsunger, og fniser.

Alle legger merke til det samtidig – lukten av bedervelse henger over dekket som en tykk, usynlig miasma. Lukten minner Morgan om noe. Hun husker brått noe som skjedde da hun var barn.

Familien hadde dratt til Mallorca om sommeren, i rundt to uker, og mens de var borte hadde fryseren hjemme sluttet å virke. De hadde kommet hjem til en lukt akkurat som denne – “Råttent kjøtt,” sier Morgan, og kjenner at det vrenger seg i henne. “Det lukter råttent kjøtt.”

Appleton hoster, og legger til: “Fryserommene på skipet må ha sluttet å virke da de mistet motorkraft.” Myers og Wray klager høylytt. "Har vi lov til å snu?" Morgan svarer, uten et snev av ironi: "Nei."

Lukten er umulig å ignorere, men den blir svakere etter hvert som de beveger seg forbi lastelukene på dekket. “Det mangler en livbåt på denne siden,” sier Wray. “Er vi sikre på at de fremdeles er her?” Morgan følger blikket til Wray, som har helt rett.

En av de overbygde, oransje livbåtene mangler på styrbord side. “Ingen har funnet noen livbåt,” svarer Morgan. “Enda.” Med mindre det hadde skjedd i tidsrommet fra de gikk om bord i helikopteret? “Men det kan jo forklare hvorfor det virker så tomt her, hvis de gikk fra borde.”

Appleton hoster igjen, før han svarer: “Fikk de plass til hele besetningen i en livbåt?” Han høres skeptisk ut, og Morgan legger til: “Skipet har et mannskap på 22. Om alle brukte samme livbåt, så går de tom for vann dobbelt så fort som de burde."

Hun tenker seg om litt. "På den annen side, så kan de ikke ha vært så langt fra land. Rart at ingen har sett livbåten.” De ser ikke en levende sjel på veien mot forskipet. Myers peker på flagget som vaier fra masten over broen. “Hva slags flagg er det der?"

Morgan myser. "Ser ut som et signalflagg.” Gjennom det tette regnet er det ikke lett å få øye på det. “Whisky”, brummer Appleton. “Nå?” spør Wray. “Flaggkode Whisky,” forklarer Appleton, litt irritabelt. "Dekker dere ikke dette på skolen lenger?"

Morgan ser også flagget nå. En rød firkant inne i en hvit firkant, på en blå bakgrunn. “‘I require medical assistance’,” mumler hun. “Hadde de sykdom på skipet? Kanskje det er derfor de bare brukte en av båtene …”

“Uansett,” avbryter Appleton og vrir åpen en metalldør som leder inn til forskipet, “la oss gå inn og se.” Han lukker ikke døren - lyset inne i trappegangen de kommer inn i er avslått, bare svake nødlys er på. Lukten av råttent kjøtt er sterkere på innsiden.

“Jeg tviler på at det er noen her,” erklærer Morgan. “Vi kan like gjerne gå rett til broen, se hva skipsloggen sier.” Myers og Appleton nikker. “Hva om det ligger syke folk her?” spør Wray. “Burde vi ikke prøve å finne dem først?” Morgan og Appleton ser på hverandre.

HVOR GÅR DE FØRST?

I den søvnige, engelske kommunen Heckeringshire er DCI Gordon og DI Hendrick på vei til et nytt åsted. En høststorm som har vart siden helgen har gjort arbeidet deres lettere - de fleste holder seg innendørs i stedet for å begå mord. Men ikke alle.

“Ganske forblåst her ute,” kommenterer Hendrick. “Til og med når det ikke er sånn som nå.” Gordon nikker. “Særlig på denne tiden av året.” Bilen til Gordon knaser avgårde langs en grusvei, men lyden drukner i vindkast og trommende regn.

De er på vei mot et lite hus - nærmest en hytte, egentlig - som klamrer seg til en klippe ved kysten. “Mitu – SOCO Jaisalmer er der allerede,” sier Hendrick. “Hun hørtes … Bekymret ut.” Gordon ser lengselsfullt på pipen sin. “Vi får håpe at det ikke er så ille."

Vel,” legger han til, “drap er jo alltid ille. Men noen er verre enn andre.”

Dette var, kunne de nokså raskt konstatere, et av de verre. “Jeg skal være ærlig,” sier SOCO Jaisalmer, som har på seg en hvit kjeledress. “Det er ganske … Uggent der inne,” nikkende mot døråpningen, en mørk firkant i det brungrå trehuset.

“Bare ett offer, men … Delvis kannibalisert.” Hendrick stopper i døråpningen. “Kannibalisert?” Jaisalmer trekker på skuldrene. “Jeg kan ikke beskrive det på noen annen måte. Vel, annet enn ‘uggent’.” Hendrick går inn, fulgt av Gordon.

Hendrick var ikke helt sikker på hva hun hadde forventet av beskrivelsen “kannibalisert” - et menneske, spiddet og grillet, med et eple i munnen? I stedet så det ut som åstedet for et brutalt mord, bortsett fra at mesteparten av kjøttet på liket var gnagd av.

Alt som var igjen, var et skjelett - som til alt overmål var knudrete og ujevnt, på grunn av de lyserøde kjøttrestene helt inntil beina. Rundt noen av beinpipene hang det fortsatt rester av fillete klær, tygget i stykker.

Blodet hadde begynt å trekke ned i de smale glipene mellom slitte, malte gulvbord. Hendrick ser på liket igjen. Til og med ansiktet og øynene var spist - men ikke håret. “I alle dager,” sier Gordon i det han skritter over dørstokken.

“Du er sikker på at det ikke er … Dyr?” spør Hendrick i det Jaisalmer kommer inn. Det blir ganske trangt der inne, med alle tre rundt liket. Huset - eller hytten - var knapt romslig for én person. Jaisalmer rister på hodet. “Bitemerkene er definitivt fra et menneske.”

Hun tar en liten kunstpause. “Selve drapet må ha vært ganske brutalt - så vidt jeg kan se, så gikk noen rett inn til offeret, som satt bak en ulåst dør, dyttet dem overende, og slo hodeskallen deres mot gulvet til den sprakk. Så begynte de å spise.”

Gordon skjærer en grimase. Hendrick trekker på skuldrene, og spør: “Ille?” Gordon nikker, og går ut for å røyke en pipe. Hytten hadde ikke vært i særlig god stand allerede før den ble et åsted. Vinden blåser nesten rett gjennom de tynne vinduene.

Malingen har så smått begynt å flasse av veggene inne. “Hvem bodde her?” spør Hendrick. Gordon brummer, på vei inn igjen. “James Doyle. Eldre mann, enslig. Solgte huset og flyttet inn hit på fulltid for noen år siden … Han har neppe vært i form til å holde det ved like.”

“Dårlig rustet til å forsvare seg mot en voldsom angriper,” la Hendrick til. “Spesielt hvis han ble overrasket. For ordens skyld må vi forsikre oss om at dette faktisk ER Doyle - vi kan ikke akkurat visuelt identifisere ham.”

Jaisalmer nikket. “Vi sjekker tennene når vi får ham med oss tilbake til kontoret.” Hun får et sardonisk blikk fra både Hendrick og Gordon. “Altså,” legger hun raskt til, “tennene til offeret. For å identifisere dem. Bekrefte at det er Doyle.”

Resten av undersøkelsene avslører lite. De finner enkelte tekniske bevis - den mistenktes DNA er overalt, ikke minst på liket. “Men vi har lite å gå på før det kan sjekkes mot databasen,” sier Hendrick oppgitt. “Hvem gjør noe sånt som dette?”

De står bortenfor huset, på klippen, etter å ha undersøkt området rundt huset. Sikten og været gjør det vanskelig å se noenting i det hele tatt. Gordon ser tilbake mot huset. “Noen som har en alvorlig psykose eller et slags virkelighetsbrudd, om jeg skal gjette."

"Noen som midlertidig har innbilt seg at det å spise et helt menneske – et stort måltid, for øvrig – på et vis var rasjonelt eller nødvendig,” avslutter han. Hendrick ser skeptisk ut. “Jeg er med på den psykologiske forklaringen, men ..." Gordon venter på innsigelsen.

"Hvordan spiser noen et HELT menneske før virkelighetsbruddet avtar? Er det i det hele tatt fysisk mulig?” Gordon nikker. “Det er ekstremt. Og for indikativt på en slags total besettelse til å være rituelt - da hadde de neppe tatt seg bryet med å spise ... Alt -"

Tankerekken avsluttes av at Jaisalmer vinker og går dem i møte. “Avsluttet her,” sier hun. “Vi vil vel ha DNA og identifikasjoner så fort som mulig – hva er det der?” avbryter hun seg selv, og peker mot steinstranden nedenfor klippen.

Gordon myser, og rister på hodet, men Hendrick ser det: En flekk av oransje, gjemt bak våt stein og tynnslitte løvtrær. “Det er definitivt noe,” sier hun. “La oss sjekke.”

De må gå et stykke tilbake før det er mulig å komme seg på nedsiden av klippen til fots. De rekker å bli fullstendig gjennomvåte på turen. “Jeg angrer litt på at jeg så det,” ler Jaisalmer, men vinden spiser opp ordene. Den oransje flekken viser seg å være en båt.

“En livbåt,” sier Gordon. “Eiendommelig form og farge.” Livbåten virker forlatt, men ingen av dem går nærmere. “Fra et ganske stort skip,” legger Hendrick til. “Var det ikke snakk om et skip som hadde grunnstøtt lengre oppe langs kysten?” Jaisalmer nikker. “Så det på nyhetene."

"De sa også at de ikke hadde hørt fra mannskapet på ukesvis –” Telefonen til Hendrick ringer. Hun hører det ikke egentlig, bare kjenner vibrasjonen. “Hendrick,” svarer hun kort, uten å se hvem som ringer. “PC Mason her. Prøvde radioen deres, men fikk ikke svar."

"Jeg må rykke ut til supermarkedet i Heckering,” forklarer Mason. “Flere har ringt om en forvirret mann i blodige klær som plager kundene og opptrer ... Foruroligende. Det hadde vært fint med forsterkninger, i tilfelle han er vanskelig."

Hendrick ser på Gordon, som nikker. “Mason,” begynner hun. “Det kan være at dette er den mistenkte vi ser etter, for mordet her ute. Han er i så fall farlig. Og sannsynligvis ustabil. Vi kommer så snart vi kan.” Hun legger på, og Jaisalmer spør: “Hva med livbåten?”

HVA GJØR DE FØRST?

Resultat fra sekvens 1:

DE GÅR TIL SYKELUGAREN (50,8%)

https://twitter.com/heckeringshire/status/1579761667126480896?s=20&t=V_67X5V7nZC72CJirlljMg

Et lydsignal i headsettet til Morgan varsler om en innkommende melding utenfra laget. Hun gir dem et tegn som betyr “vent”, og de står i ro. Helikopterpiloten – McDowell – sin stemme blir metallisk gjennom radioen.

“Jeg sirkler som avtalt, men tenkte dere ville vite at jeg har sett noe litt rart - jeg tror det er den savnede båten fra RNLI.” Det ble nevnt under briefingen, husker Morgan, at The Royal National Lifeboat Institution sendte en redningsbåt da fryseskipet fremdeles var savnet.

Senere hadde redningsbåten i tur blitt meldt savnet. “Vi har ikke sett noe til mannskapet her,” svarer Morgan. “Eller noen fra RNLI.” En kort stillhet følger, før McDowell svarer: “Mottatt. Husk å melde fra hvis det … Skjer noe." Etter en kort pause legger han til:

"Det er noe rart med instrumentene her, jeg sirkler litt unna.” Morgan signaliserer at de skal bevege seg nedover mot lugardekket. “Skipet har tross alt prøvd å signalisere etter medisinsk hjelp. Vi sjekker sykelugaren før vi går til broen, i tilfelle noen trenger akutt hjelp.”

Hodelyktene deres er den eneste virkelige lyskilden i korridoren hvor mannskapslugarene ligger. Det skarpe lyset kaster lange skygger nedover langs de hvit- og grønnmalte veggene. “Er det bare meg, eller er dette litt uhyggelig?” spør Myers muntert.

“Har alltid drømt om å gjennomføre en operasjon på et spøkelsesskip,” flirer Appleton. Morgan peker på en av dørene. “Se her,” avbryter hun dem. En lapp med en gul trekant er klistret på den nærmeste døren. “Isolasjonsregime for kontaktsmitte. Noen var definitivt syke her.”

Hun banker høyt og tydelig på den lukkede døren, tre ganger i jevn takt. “Hallo? Dette er kystvakten.” De venter i kanskje et halvt minutt. Morgan ser tilbake på Appleton, som nikker. Hun banker på igjen, og gjentar annonseringen, litt høyere. Til slutt åpner hun bare døren.

Det er ingen der inne, men det har åpenbart vært det. Klær, bøker og andre personlige eiendeler ligger strødd. “Ser ut som at de dro i en fart,” kommenterer Appleton. “Eller bare var veldig rotete,” foreslår Wray. De åpner flere av de lukkede dørene, men det er ingen der.

I noen av lugarene finner de halvveis pakkede bager og sekker. “Forventer halvveis å se at noen har skrevet advarsler i blod på veggene,” spøker Appleton. Wray og Myers ler, litt halvhjertet.

De beveger seg videre nedover korridoren i stillhet, helt til Myers peker på en flekk på veggen. “Er det … ?” Morgan lener seg nærmere for å se. “Kan være blod. Kan også være ketchup eller maling.” Myers virker ikke overbevist.

Det er i så fall påfallende, tenker Morgan, at de finner flere av de eiendommelige flekkene på vei mot sykelugaren. Hvis det er blod – hvis, understreker hun for seg selv – så er det ikke nok til at det kan ha skjedd noe alvorlig.

Nok til at det kan ha skjedd et uhell, for all del – men ikke nødvendigvis noe mer dramatisk enn en løs negl, et kutt, eller en forslått nese. “Skipet er såpass stort at de må ha en dedikert sykelugar,” sier Morgan, mest til seg selv.

“Så hvis de har klistret isolasjonslapper på så mange personlige lugarer, så må de ha hatt et … Utbrudd av noe.” Appleton mumler noe, så Morgan ber ham gjenta det: “Jeg sa bare at siden det er kontaktsmitte, så kan det ikke være noe virkelig skummelt – ebola eller noe slikt.”

Sykelugaren - et dedikert rom med en sykehusseng - har også en isolasjonslapp på døren. Døren står på klem da de kommer frem. “Kystvakten!” advarer Morgan, men åpner døren og går inn i rommet uten å egentlig vente på svar.

Hun stopper så snart hun ser sykesengen. En person er bundet fast til den med brede tøystropper, men det er ikke egentlig det at personen er fastbundet som opptar Morgan, men hvordan de ser ut: Øynene vidåpne og glassaktige, munnen er fastfrosset i en gapende grimase.

Først tror hun at begge armene er amputert ved albuene - det ville forklare den store mengden blod som har trukket gjennom madrassen og ned på gulvet - før hun ser at armene fortsatt er der, men fra de ytterste fingerleddene og opp til albuen er de ribbet for kjøtt.

Kun de nakne beinpipene er igjen, kledd med små kjøttslintrer som ikke har blitt gnagd av. “Kan vi gå nå?” spør Wray. Myers bare stirrer. “Hvordan skjedde dette?” spør Morgan. “Hvis jeg skal gjette,” starter Appleton, “så ser det ut som at han har spist sine egne armer."

Morgan nikker storøyd. "Og så dødd av blodtapet. Kanskje det var derfor de bandt ham fast til å begynne med - men han fikk åpenbart løs overkroppen.” Litt skjelven spør Myers: “Hva får noen til å spise sine egne armer, og ikke slutte før de bokstavelig talt ... Dør?”

Morgan rister på hodet. “Aner ikke. Alvorlig mental sykdom, kanskje?” De forsikrer seg om at personen virkelig er død, og prøver å finne loggboken som skal være i sykelugaren. Den er verken blant gjenstandene på gulvet, eller i skrivebordsskuffen hvor den burde være.

Wray løfter en førstehjelpsbag fra gulvet. “RNLI”, sier hun, og peker på logoen preget på den røde sekken. Morgan retter hodelykten sin mot den. Rødt kors på hvit bakgrunn, med en krone og et anker inne i selve korset. “Så de må ha vært her – hvor har de blitt av?”

Hun forsøker å anrope McDowell, men får bare statisk på radioen, og beslutter umiddelbart å ikke nevne akkurat det for de andre. “Kanskje de prøvde å behandle mannskapet,” foreslår Wray, og leter gjennom sekken. "Ingen identifikasjon," slår hun fast.

“Kanskje noe vi burde ser på her,” skyter Appleton inn. Han peker på gulvet, hvor et sammenhengende spor av blod er synlig i det direkte lyset. Det begynner i et hjørne av sykelugaren, og fortsetter i motsatt retning av der de kom fra. “

Det går i retning lasterommet”, slår Morgan fast etter å ha vært ute i korridoren. Mot det lyse gulvet ser det ut som når et barn har forsøkt å spre for lite maling for langt bortover et på ark - brede, røde striper flyter ujevnt bortover korridoren.

“Jeg vet ikke helt,” sier Appleton, mer skeptisk enn tidligere. “Dette føles som noe for Health Security Agency, ikke Kystvakten. Er det noen å redde her?” Morgan svarer på et helt annet spørsmål: “I følge skipstegningene skal det være mulig å gå gjennom her borte."

"Gjennom?" spør Myers. Morgan nikker. "Slik at vi komme ut i en trappesjakt som ligger inntil lasterommet. Derfra skal det være mulig å gå ut på en gangbro som ser ut over lasterommet.” Hun signaliserer at de skal bevege seg i den retningen.

“Hvorfor skulle de oppsøke lasterommet?” protesterer Wray. “Hvis du er syk, så går du vel ikke for å marinere deg i den kjøttlukten?” Morgan trekker på skuldrene. “Det virker ikke særlig rasjonelt, men noe eller noen har åpenbart blitt … – slept, tydeligvis – i denne retningen."

Appleton nikker. "Vi kan ikke bare ignorere det. Jeg liker det ikke,” sier han mutt, “men hun har rett. Og hun er din overordnede, Wray.”

Morgan ser på blodsporet igjen. "Vi går rett inn, skaffer oss litt overblikk, og ut igjen." Myers skyter diplomatisk inn: “Vi kan eventuelt sjekke broen først, for ordens skyld?”

HVA GJØR DE?

Resultat fra sekvens 2:

DE SJEKKER LIVBÅTEN (75,8%)

“Vi må nesten sjekke dette først,” slår Hendrick fast. “Men raskt. Bare for å avkrefte at den mistenkte har gjemt seg her - og for å se om det er noen fra skipet her.” Hun heiser seg opp på livbåten, som har sklidd nokså langt inn på sandgrunnen.

“M/S DERRING TIDE” står preget på siden av den med svarte bokstaver. Livbåten er overraskende høy - men så er den laget for å tåle ganske voldsom sjø. Hendrick innser også at døren ikke er der hun trodde. Den overbygde livbåten har en liten forhøyning med vinduer lengre fremme.

Selve døren er imidlertid helt akterut på livbåten. Hun aker bakover og slipper seg ned foran døren. Den står åpen. “Dette er politiet i Heckeringshire,” annonserer Hendrick inn i livbåten, uten å egentlig regne med å få et svar. Det får hun heller ikke.

Hun går bestemt inn. Rommet inne i båten er trangt - en smal midtgang flankert av seterader som veksler mellom å være doble og enkle, slik at midtgangen får et slags sikksakk-mønster.

Over en av seteryggene ligger en arm - en arm hvor alt kjøttet ser ut som at det har blitt tygget bort ganske nylig. Hendrick gjør den åpenbare koblingen. “Jeg tror vi kan slå fast at vår mistenkte har vært her - eller kanskje til og med kom herfra,” roper hun mot bakover.

Jaisalmer stopper i døren og lar lommelykten gli over rommet. “Jesus,” sier hun, mens Hendrick går videre innover mellom seteradene. Mesteparten av interiøret er dekket i blod og kjøttslintrer.

Alt i alt finner de fem kropper som har fått samme behandling som den de fant i huset på klippen - drept med voldsom, stump vold og så spist. “Disse har åpenbart gjort motstand - men tydeligvis ikke nok,” sier Hendrick. “Ble de overrasket?”

Jaisalmer trekker på skuldrene. “Har ikke noen teorier enda. Det er trangt her inne, ikke verdens mest praktiske sted for en slåsskamp.” Gordon, som omsider har kommet seg inn i livbåten, skyter inn: “Dette må være mannskap fra det savnede skipet. Noen av dem, i det minste."

Hendrick snur seg mot de andre etter å ha forsikret seg om at det ikke er noen flere der inne. “Vi burde varsle Kystvakten – hvis de kom fra skipet og tok med seg dette, så er det ikke godt å si hva som kan være PÅ skipet.”

De ser på hverandre i et øyeblikk, uten å si noe. Gordon bryter stillheten: “Jeg kan kontakte dem herfra. Det ser uansett ikke ut som at det er noen – vel, ikke noen levende – her, så jeg kan bistå SOCO Jaisalmer med undersøkelsene, mens du drar til Heckering og møter PC Mason.”

Hendrick nikker. “Hvis det mot formodning IKKE er den samme mistenkente som nå springer rundt i Heckering, så gir dere en lyd. Hvis det er ham, så hører dere fra meg så snart vi har kontroll." Hendrick jobber seg tilbake til døren, og forsvinner ut.

Gordon ser seg rundt i rommet en gang til, mens Jaisalmer tar på seg et par nye vinylhansker. “Dette er jo et salig rot,” erklærer han. Jaisalmer nikker. “Lån meg et par hansker, er du snill,” fortsetter Gordon.

“Jeg går ut i fra at dette må være besetningen på skipet, men la oss se om vi klarer å identifisere dem. Det er like vanskelig som med personen de antar er Doyle, siden ansiktstrekkene er borte - men noen av dem har identifikasjonspapirer i vanntette lommer.

på de ellers delvis opptyggede klærne. “Kaptein Jason Mathis,” leser Jaisalmer fra et pass de finner i en slik lomme, intakt på tross av noen tyggemerker. “Så kapteinen gikk fra borde,” sier Gordon.

Jaisalmer identifiserer flere andre av levningene, mens Gordon leter gjennom redningsdrakten til Mathis. Etter en liten stund trekker han triumferende en liten, slitt almanakk opp fra en lomme, og roper: “Aha!”

Jaisalmer ser mistenksomt på den lille boken. “Hva er det for noe?” Gordon ser tenksom ut. “Jeg hospiterte noen år i Europol, en gang da jeg trengte en pause fra Heckeringshire,” forklarer Gordon. “Vi brukte mye tid på å hindre ulovlig innførsel av gods - smugling, om du vil.”

Jaisalmer ser forvirret ut. “Ok?” Gordon kremter. “Skip i kommersiell fart, som dette, fører logg litt fordi de må, og litt fordi det er praktisk - mest navigasjon, men også om defekter, nødsituasjoner, også videre.” Jaisalmer ser litt utålmodig ut. “Hvor skal vi med dette?”

Gordon løfter hendene for å be henne vente. “Nå VET jeg ikke om Mathis hold på med noe ulovlig, men en ting jeg lærte da, var at kapteiner som smugler ting også er - dypest sett - kapteiner." Han tar en liten kunstpause.

"De vil gjerne føre logg, men de kan ikke skrive om tingene de smugler i den offisielle skipsloggen. Så de har gjerne en liten, uoffisiell logg. Jeg håper det er en slik en vi har funnet.” Gordon åpner den for å lese, og innser at han har lagt lesebrillene igjen i bilen.

“Les du - det er ganske dårlig lys her inne.” Jaisalmer tar i mot boken, og blar seg fremover mot riktig dato. Den svarte boken til Mathis er, innser hun underveis, mer som en dagbok enn en loggbok. “Jeg tror ikke alt her er relevant,” forklarer hun.

“Her har vi kanskje noe - fra september i år.” Hun leser høyt, og hopper videre til det hun tror er relevante passasjer:

"Offered a substantial sum to transport one shipping container of ‘special goods’. Turned out to be a sculpture of some kind. Looks a bit like a machine, but there’s no engine or battery.

Assured by client it’s not mechanical - just abstract sculpture that some rich bastard in London bought on the black market. Container kept refrigerated and stocked with some carcasses just to blend in."

"One of my little birds whispered that the Rotterdam Port Authority wanted to have us held and searched, but our mystery client intervened. They can’t protect us on the open sea, though - disabled transponder for safety."

Gordon grynter. "Trodde det trikset der hadde blitt umulig å gjøre. Uansett, les videre. Dette er interessant." Jaisalmer fortsetter:

"A container seems to have malfunctioned - off the books, I have some suspicions. Sent Geoff down to check.

Geoff did not return. Sent two crewmembers into the hold to check if he had an accident. Only Reyes returned, panicked and sick as a dog, throwing up all over the place."

"Couldn’t get him to make sense. Some of the normal goods we’re transporting must be infected with something. Quarantined Reyes until we can figure this out - blamed flu in medical log. Tried repairing transponder, but no luck. Must have done too good of a job disabling it."

"Reyes broke isolation, tried to get back into the hold. Nobody else has been down there since - can’t risk it. Don’t know why he wants to go back. Someone managed to grab him and shove him back in his cabin."

"Other instruments have started malfunctioning. Steering and power have seized up as well, we’re more or less adrift now. We haven’t seen any rescue vessels nearby, despite and constantly radioing for help. Reyes keeps banging on the door and wailing."

"Can’t sit around and wait for help anymore. Marcos and Hamish put on facemasks and hazard suits and went into the hold to see if they could find the missing crew before evacuating. They haven’t returned."

"We’ve made for the lifeboats, just the five of us. Tried to bring Reyes, but he’s gone insane. He took a bite out of Gonzaga’s arm - we just can’t bring him. Strapped him to the bed in the sick room, hopefully we can get ashore quickly enough to get him some help."

"Er det noe mer?" spør Gordon i det Jaisalmer blir stille. "Ja," svarer hun. "En siste," fortsetter hun, og leser:

"Gonzaga is looking a little worse for the wear … Hope the wound isn’t infected. Human bite wounds are nasty stuff."

“Noe mer?” spør Gordon. Jaisalmer rister på hodet. “Den slutter litt brått. Kanskje ikke så rart,” påpeker hun, og indikerer likene. “En av dem ble bitt av noen som de lot være igjen på skipet – og så ble de syke i livbåten. Kanskje det var han som drepte de andre. Rabies?”

Gordon ser skeptisk ut. “Har aldri hørt om noen med rabiessmitte som gjør dette. Uansett, ring Hendrick og Mason. Advar dem om å komme i nærkontakt med personen - Gonzaga.

Jaisalmer nesten kaster boken tilbake til Gordon for å finne frem telefonen, mens hun mumler: “Fuckings løpezombier? Virkelig?” Gordon sier ingenting, men slipper boken ned i en bevispose. Hendrick svarer ikke. “Kom igjennnnn,” sukker Jaisalmer, og ringer Mason i stedet.

“Hallo,” svarer Mason, litt kortpustet. Han får ikke sagt noe mer før han blir avbrutt av at Jaisalmer begynner å snakke veldig høyt og veldig fort: “Fra livbåten – personen som drepte resten av folkene her er – smittsom, eller noe. Prøv å unngå kroppskontakt overhodet -- "

"-- og DEFINITIVT ikke la ham bite dere," fullfører hun på innpustet.” Mason blir stille et øyeblikk, før han svarer, litt spakt: “Og hvis, rent teoretisk, noen skulle ha blitt bitt? Hva gjør man da?”

“Uhh, karantene, eller noe? Jeg vet ikke hva dette er eller hvordan det egentlig oppfører seg - men jeg fant en loggbok her som nevner at noen ble bitt på vei til livbåten, og først begynte å utvise symptomer underveis.”

Så kommer hun på hva Mason egentlig sa. “Vent. Hvem ble bitt? Ikke noen av dere, vel?” Mason trekker pusten. "Vel --"

HVEM BLE BITT?

Resultat fra sekvens 3:

DE UNDERSØKER SPORET (52%)

Den råtne kjøttlukten er så intens i trappesjakten at Morgan må konsentrere seg for å ikke kaste opp. “Ok,” sier hun, med litt tynnere stemme enn hun liker. “Hvis det er for uoversiktlig, så trekker vi oss ut. Målet er bare å forsikre oss om at det ikke er noen overlevende her.”

Hun og Appleton dytter opp metalldørene, som skal føre til en gangbro i øverste lastedekk. De lager en våt, spjærende lyd i det de åpnes. Det er ikke en lyd Morgan forbinder med metalldører. “Når oljet de disse dørene sist?” grynter Appleton, men de får dem opp.

Det er ingen synlige lys i lasterommet, bare en svak, rødlig glød. Wray og Myers retter hodelyktene sine inn i rommet. Morgan forventet å se kjøtt - rad på rad med råtnende storfe- og grise-kadavre, i eller utenfor store fraktcontainere.

Det er riktignok kjøtt i rommet, men ikke på den måten hun hadde trodd. I stedet for rader av kadavre, ser de rett på en vegg av rødt, vått kjøtt. Morgan prøver å sortere det hun ser på en måte som får det til å gi mening, men må gi opp.

Gangbroen har blitt en slags tunnel, dekket av kjøtt på alle kanter. Det ser ut som at de holder på å tre inn i en rødglinsende hule. Det røde skjæret kommer fra nødlysene over dem, filtrert gjennom det tykke laget med kjøtt som vokser som ugress langs taket.

Kjøttet dekker metallgulvet på gangbroen, hvor det har dannet seg tynne, rosa og gule fetthinner over de heksagonale mellomrommene i gittergulvet. Ytterst i kantene har alt kjøttet begynt å få et bedervet, glinsende grønnskjær.

Ingen sier noe, før Appleton bryter stillheten: “Hva faen er dette for noe?” Til slutt svarer Morgan “Kjøtt,” mens Wray brekker seg. “Dette er ikke sånn de vanligvis frakter kjøtt, er det?” spør Myers, storøyd. “Nei,” svarer Appleton. “Absolutt ikke. Dette er … Ikke vanlig.”

De beveger seg sakte bortover det som skulle vært gangbroen, uten å egentlig ha en plan. Morgan har en vag fornemmelse av at hun ser etter et hull i veggen, noe som kan la dem se om hele lasterommet er sånn som dette. Det må jo ta slutt et sted.

“Vi burde snu,” sier Myers. “Dette er ikke en del av jobben vår, uansett hva det er.”
“Enig,” sier Morgan, i det de runder en sving. “La oss bare se om det er mulig å se noe.”

Hun rekker akkurat å tenke at det burde jo ikke egentlig være en sving her - gangbroen følger ytterveggene på lasterommet - før Appleton begynner å skjære i en av veggene. “Hva driver du med?” spør hun, litt fortørnet.

Appleton graver den lille kniven de har for å kutte tau og vaiere inn i den fuktige veggen. “Ser om jeg kan skjære et hull.” Det høres ut som noen som skjærer i rå biff, tenker Morgan, mens Appleton jobber seg inn til skjeftet på kniven.

Til slutt plukker han løs en rød, dryppende firkant - uten at det blir mulig å se gjennom veggen hvor den kom fra. “Ok, veggene er ikke så tynne som jeg trodde,” slår Appleton resignert fast, før han kaster fra seg kjøttstykket. Wray går pertentlig utenom det.

“Ikke lek med maten din,” spøker hun. Det går en liten skjelving gjennom selve kjøtt-tunnelen. Gulvet bølger og fortrekker seg – et øyeblikk kjennes det ut som at Morgan står på et av de rullebåndene man finner på flyplasser. Bevegelsen slutter like brått som den begynte.

“Ok,” erklærer hun, så snart hun finner igjen balansen. “NÅ går vi.” De går tilbake til der hvor tunnelen delte seg. Der hvor veien ut til den første delen av gangbroen skulle vært, møtes de kun av en glinsende kjøttvegg.

“Det var jo her vi gikk,” sukker Myers. “Var det ikke?” Morgan nikker. “Jo. Den må ha – endret seg, i sted.” Appleton finner frem kniven igjen, og lager en dyp flenge i kjøttveggen som nå vokser der de kom fra, men heller ikke her er det mulig å se gjennom til den andre siden.

Hvis det i det hele tatt er en “annen side” nå, tenker Morgan. Hun ser på kompasset på klokken sin, og fisker en liten perm med skipstegningene ut av sekken sin. “Det er flere utganger her - vi må bare komme oss til en av dem.”

De bruker noen minutter i det svake lyset på å identifisere mulige utganger, og å markere hvilke retninger de må gå i. Alt de har å gå på er at sjakten de kom fra ligger mot sørvest. “Tenk positivt,” sier Morgan til Wray og Myers, som har blitt veldig bleke.

“Dette er definitivt litt rart, men det virker ikke egentlig … Farlig,” betrygger hun. Appleton hever et øyenbryn. “Bortsett fra det som skjedde med mannskapet.” Morgan velger å ikke kommentere det, og leder dem i stedet videre inn i tunnelene.

De innser etter hvert at veggene ikke er så uniforme som de først virket. Mesteparten er rødt, hvitmarmorert kjøtt, omtrent som det man finner i kjøttdisken på butikken, men det er iskutt andre ting - mest beinbiter og brusk.

På et tidspunkt er Morgan ganske sikker på at hun ser noen tenner stikke ut av taket. Appleton har kniven ute, og skjærer et langt kutt langs veggen overalt hvor de går. “Markerer hvor vi har vært,” forklarer han, da Morgan ser spørrende ut.

Hun har lyst til å påpeke at veggene tydeligvis kan skifte form, så det vil neppe fungere – men ombestemmer seg i det hun ser hvordan Appleton knuger kniven. Hvis han trenger dette for å beholde hodet, så kan han bare fortsette.

De rekker å gå nøyaktig syv skritt inn i den venstre tunnelen før Appleton forsvinner. Han går bakerst, så ingen ser nøyaktig hva som skjer. De hører et lite utrop, og så er han borte. Morgan griper tak i Myers, som gikk foran Appleton, og drar ham noen skritt bakover.

“Hva –” han slutter å protestere da han ser hullet i gulvet bak seg, som fremdeles utvider seg litt mot dem, med en lyd som om noen drar en støvel opp av en myr. Der Appleton gikk, har en slags hinne åpnet seg, og laget en slimete sjakt nedover.

Morgan tenker kort over implikasjonene ved at det er uavbrutt kjøtt ti-femten meter nedover også. Hele lasterommet må være fylt til randen med stoffet. "Jeg tror jeg skal bli vegetarianer," kommer hun på.
“Den spiste Appleton,” sier Wray flatt.

“Det er ikke en ‘den’”, Wray, det er bare en haug med kjøtt,” svarer Morgan. Hun prøver radioen, som fremdeles er død, før hun forsiktig går frem til kanten av sjakten. “Appleton!” roper hun nedover. De hører Appleton rope tilbake, men det er ikke mulig å høre hva han sier.

“Han er i live,” slår Morgan fast. Hun nikker mot hullet i gulvet, hvor hinnen holder på å gli tilbake. Hun fester en karabinkrok i en del av taket hvor kjøttet virker spesielt seigt, og spenner seg fast for å rappellere ned. Myers og Wray ser storøyd på henne. "Vel?"

HVEM BLIR MED MORGAN NED?

Resultat fra sekvens 4:

MASON BLE BITT (55,9%)

“Det var meg,” sier Mason resignert. “Taklet fyren, og han – vel, bet meg. Tok et skikkelig jafs. Ble så satt ut at han kom seg løs.” Jaisalmer prøver å ikke høres altfor lettet ut i den andre enden av telefonen. “Hvor ble han av?”

Mason sukker. “Vel, Hendrick kom hit like etterpå, så vi mistet ham … Inntil videre. Her er Hendrick, forresten.” Jaisalmer kan høre telefonen skifte hender, før stemmen til Hendrick kan høres: “Hva var dette med bitt?”

Jaisalmer forklarer så effektivt hun kan. “Jeg fikk Mason til å rense såret,” svarer Hendrick, “men det er kanskje ikke nok.” Jaisalmer er halvveis gjennom planleggingen av et smitteregime for Mason, da Mason selv dulter borti Hendrick, og peker mot parkeringsplassen utenfor.

Hendrick har en mistanke, og får den umiddelbart bekreftet i det en blond dame med hornbriller stiger ut på parkeringsplassen, og rekker å tenne en sigarett før en av håndlangerne hennes åpner en paraply. “Oh, for f – babe, jeg må ha deg på høyttaler,” avbryter Hendrick.

“Men skru av mikrofonen din, er du snill.” Jaisalmer rekker ikke protestere før Hendrick har skrudd på høyttalermodus og stukket telefonen diskret i lommen. Kvinnen røyker omtrent en tredjedel av sigaretten før hun åpner døren til supermarkedet.

Hun går inn omtrent som om hun skal handle, flankert av to storvokste karer i taktisk utstyr, komplett med heldekkende masker. “Uhm,” sier Mason. “God kveld,” sier kvinnen. “DI Hendrick,” smiler hun. “Takk for sist. Introduserte meg ikke da, gjorde jeg vel?"

"Hva kan jeg si," fortsetter hun. "Det var en hektisk kveld. Marlene Kruger, District Supervisor.” Hun stikker frem hånden. Hendrick tar den, og spør: “Forrige gang kom dere etter at alt hadde gått av hengslene. Hvorfor kommer dere tidligere i dag?”

Kruger trekker på skuldrene og smiler svakt. “Bedre informasjonsflyt.” Mason reiser seg, og spør: “District Supervisor for hva, egentlig?” Kruger lar poengtert være å svare, og vurderer Mason med blikket. “PC Mason!” utbryter hun, som om hun ser ham for første gang.

“Jeg forstår det sånn at du har vært litt, ah, uheldig.” Mason viser frem såret på underarmen, litt unnskyldende. “Det kan man si.” Kruger nikker, plutselig alvorlig. “Vi har det på god autoritet at hva det nå er som rir maskinisten Gonzaga, smitter gjennom bittsår."

"Arkivaren vår forsikrer heldigvis meg om at vi kjenner til en – vel, ikke en vaksine, presist, men en kur - for dette.” Hendrick holder blikket festet på Kruger. “Og hva er den?” Kruger smiler, unnskyldende denne gangen.

“Vi ordner det straks - men jeg må be deg om en ørliten tjeneste først.” Kruger fornemmer at Hendrick skal til å protestere, og skyter inn først: “Det er noe du uansett planlegger å gjøre – jeg trenger at dere hjelper oss med å få tak i Gonzaga i live.”

Hendrick trekker på skuldrene. “Det er planen uansett.” Kruger nikker. “Så klart. Men det kan være du ombestemmer deg hvis han er vanskelig –” Hendrick indikerer de to håndlangerne hennes. “Hvorfor trenger du egentlig meg til det, når du har med deg to biler fulle av gorillaer?”

Kruger smiler fortsatt, men det har blitt sardonisk. “Sersjant Umar,” begynner hun, og indikerer mannen til høyre, “og laget hans er veldig kompetente – men du har en forbløffende evne til å navigere disse situasjonene, DI Hendrick."

"Pluss," legger hun til etter en liten pause, "jeg kjenner til bakgrunnen din – nuvel. Umar og resten av laget står klart til å hjelpe dere.” Hendrick ser på Mason, som former ordene “unnskyld”. “Greit,” sier Hendrick. “Hvor begynner vi?”

Kruger stråler som en førskolelærer. “Fantastisk! Gonzaga leter sannsynligvis etter kjøtt han kan spise – jo mindre innsats for å få det, jo bedre. Det var derfor han gikk løs på kjøttdeigen her inne.” Hendrick tenker seg om et øyeblikk.

“Det er et slakteri her - som selger produkter fra de lokale gårdene.” Kruger har snudd seg og er på vei inn i bilen igjen. “Da ville jeg begynt å lete der,” svarer hun. “Vent- Hva med skipet?” spør Hendrick. Kruger stopper i et øyeblikk.

“Mellom oss, så har vi et lag på vei tid til Derring Tide - mest for å hindre kystvakten i å gjøre noe dumt. Nå har du vel en kannibal å fange, har du ikke?” Hendrick snur på hælen og går rett på Umar. Eller kanskje det er den andre gorillaen.

“Her,” sier en overraskende lys og munter stemme, og rekker henne noe som ser ut som en av maskinpistolene politiet vanligvis bruker - bortsett fra at denne er signalgul. “Elektrosjokkvåpen,” forklarer personen, som Hendrick fornemmer ikke er er Serjant Umar.

“Super-ulovlig, by-the-by – men vi kan bryte loven siden vi er staten.” Hendrick tar i mot våpenet uten å si noe. “Lawrence,” introduserer personen bak masken seg. “Nei, faen, vent - glem at jeg sa det. Vi har ikke navn, bare callsigns. Mitt er ‘Triptych’.”

Hendrick snøfter ufrivillig. “Ok, Triptych.” De viser Hendrick inn i den andre bilen, og kjører - parodisk nok - de to hundre meterne til Heckering Artisinal Meats. “Vil du ha et callsign, forresten?” spør Triptych. “Hva med … Detective Inspector,” foreslår Hendrick.

Foruten Triptych og Umar - som Hendrick forsikres om at faktisk heter Umar, han får nemlig lov til å ha et navn – består det taktiske laget av Screed, Linear, Killeshandra og Limpet. “Hvem bestemmer disse navnene?” spør Hendrick etter introduksjonsrunden.

Triptych trekker på skuldrene. “De bare dukker opp etter hvert.” Mer rekker de ikke før dørene på SUV-en åpnes, og alle går klirrende ut. Butikken er stengt for dagen, men det er umulig å ikke se det store hullet i et av vinduene.

"Tipper Gonzaga - eller en tilfeldig innbruddstyv som snart kommer til å angre bittert på valgene de har tatt denne kvelden - er der inne," sier Hendrick. Laget posisjonerer seg rundt den lille murbygningen med rutinert presisjon, og Lawrence triller en liten sylinder inn.

Hendrick holder seg instinktivt for ørene og lukker øynene, men kan kjenne vindusrutene eksplodere ved siden av dem. Inne i butikken finner de kjøleskap og frysere åpne, og en liten elv av kjøttsafter langs gulvet - men ingen tegn til Gonzaga.

De retter lyktene på våpnene mot alle hjørner og kroker, men det er ikke før de hører en tyggelyd fra lagerrommet bakerst i butikken at de enser Gonzaga. Hendrick, som hadde sett Gonzaga kanskje en halvtime tidligere, registrerer at han ikke lenger ser ut som en person.

Det er ikke bare blodet som dekker hele fronten på den slitte skjorten hans. Noe er galt med ansiktet hans -underkjeven har liksom løsnet, men henger fremdeles sammen med resten av munnen, til tross for at tennene i underkjeven nesten er nede ved brystet hans.

Det er som en karikatur av menneskelig anatomi, som Gonzaga likevel bruker til stor effekt for å skyfle rått kjøtt inn i munnen. Det virker også som at tennene hans har blitt større, spissere; mens øynene - som tidligere var blodskutte og desperate - er nå helt uten fokus.

Hendrick rekker akkurat å prosessere dette før det som hadde vært Gonzaga beveget seg på tvers av rommet i en fart som ikke burde være mulig. En knyttneve på størrelse med en røykeknoke sender Triptych susende bakover, slik at de lander i en hylle med veldig dyre chilinøtter.

Hendrick hørte ekkoet av en sør-afrikansk foreleser som beskrev bevegelsesmønsteret til Gonzaga - fremoverlent, på knokene, som en faktisk gorilla. ‘Knuckle-walking, often considered a precursor to bipedalism.’

Før denne tanken var ferdig formet hadde Hendrick og resten av laget avfyrt elektrosjokkvåpnene sine inn i Gonzaga. Det vil si, Screed - eller var det Limpet? - rakk bare å fyre av omtrent halvparten av de strømførende pilene før Gonzaga rev armen deres av ved skulderen.

I neste øyeblikk albuer Gonzaga Screed - eller Limpet - så masken deres buler innover, og de klapper sammen som en filledukke. Resten av laget tar et ufrivillig steg tilbake. Triptych hadde samlet seg såpass at de også rakk å fyre av våpenet sitt.

Alt Triptych egentlig oppnår er å fange oppmerksomheten til Gonzaga, som snur seg mot dem. “Nope,” sier Triptych, og ruller seg av chilinøtthyllen for å unngå gapet til kjøttgorillaen, som backhander Killeshandra ut av vinduet i stedet.

Umar, Linear og den av Screed eller Limpet som var i live hadde ladet om i mellomtiden, og avfyrer en ny salve mot Gonzaga. Hendrick lar elektrosjokkvåpenet henge etter bandolæret og sklir over disken i stedet, i ferd med å utforme en alternativ plan.

Hun finner det hun ser etter - en veldig fin kjøttøks, med et grep av noe som kanskje er valnøttre, og et blad i sånt bølgete stål de har i japanske kokkekniver - og reorienterer seg i rommet.

Killeshandra prøver møysommelig å reise seg utenfor, mens Umar og Linear har fanget Gonzaga i et slags vektet nett som ser ut som at det trekker seg sammen, uten at det lykkes helt i å stoppe ham. Triptych holder - mer eller mindre frivillig - Gonzaga distrahert.

Det ufrivillige i rollen understrekes av den høye, rytmiske klakkelyden av Gonzagas kjever. Nettet lykkes i å gjøre en av armene til Gonzaga immobile, men Triptych må fremdeles ake seg bakover på gulvet for å unngå armene og de snappende tennene.

Hendrick nærmer seg Gonzaga bakfra, på siden med armen som holdes i ro, og hogger til omtrent der hvor akillessenen burde være - like over hælen. Presisjons- og elegansenivået ligger et sted mellom å hogge ved og å partere en kylling. Det er verken kirurgisk eller pent.

Hun må hakke løs noen ganger, men til slutt hører hun et smell, som om noen har slått et vått håndkle mot veggen, og det ene beinet til Gonzaga slutter å virke. Før han forstår hva som holder på å skje, har hun kappet den andre senen også, litt mer effektivt.

I løpet av noen øyeblikk er Gonzaga er redusert til å slepe seg rundt på gulvet med en arm. Et nett til fra Umar og noen runder med elektrosjokkpiler får ham omsider immobilisert. Hele prosessen tok kanskje halvannet minutt.

“Herre fuckings jesus,” erklærer Triptych, som har et par bristede ribben. Screed - ikke Limpet - blir erklært død på stedet. Killeshandra har en hjernerystelse og et brukket ben. Kruger enser knapt sine forslåtte underordnede - hun har bare øyne for Gonzaga.

“Fantastisk,” stråler hun, før hun retter oppmerksomheten mot Hendrick. “Vi må ta med PC Mason til et annet sted for å starte behandlingen – du er selvsagt også velkommen til å være med.” Hendrick indikerer Gonzaga. "Hva med ham?" Kruger trekker på skuldrene før hun svarer.

“Han også, selvsagt,” svarer Kruger. “Vi har … Fasiliteter som kan håndtere ham. Dere kan ikke ha ham her, åpenbart.” Hendrick nikker. “Åpenbart. Være med hvor?” Kruger beveger hodet fra side til side, som om hun ikke helt vil svare.

“I første omgang til skipet - så til en av basene våre.” Hendrick skuler på Kruger, som avvæpnende legger til: “Vi ordner det sånn at du får fri - og du får betalt som konsulent for all tiden med oss. Seniorkonsulent!”

Hendrick rekker ikke svare før Kruger presiserer: “Seniorkonsulent etter statlige satser, altså. Vi er ikke laget av penger, heller.”

HVA SVARER HENDRICK?

HUN BLIR MED KRUGER (83,3%)

“Jeg blir med,” svarer Hendrick. “Men ikke til et jobbintervju.” Kruger smiler innbydende. “Selvsagt! Du må kanskje signere noen NDA-er –” Hendrick har allerede skiftet oppmerksomheten til telefonen sin, og gått noen skritt unna SUV-en Kruger prøver å lokke henne inn i.

Noen nye biler har dukket opp siden sist, og er i ferd med å frenetisk rydde opp - inkludert å få det som er igjen av Screed inn i et lasterom. Jaisalmer - eller telefonen hennes - er fremdeles på linjen. “Ble du her gjennom hele greien?” spør Hendrick.

“Tanken var egentlig bare å få noen andre vitner til hva enn Kruger ville – ting tok litt av.” Det går et øyeblikk mens Jaisalmer - eller Gordon - leter etter knappen for å skru på igjen mikrofonen. “Det får en si,” svarer Gordon.

“Vi fikk med oss det meste - jeg forstår det sånn at du har overgitt Gonzaga i varetekten til en mystisk myndighetsorganisasjon?” Hendrick vurderer i et øyeblikk å spørre om hun kan bomme en sigarett av Kruger. “Ja. Jeg tror ikke det hadde vært lurt å ha ham her."

"Jeg vet heller ikke om rettsvesenet egentlig har noen prosedyre for dette.” Gordon humrer. “Slapp av – jeg er enig i vurderingen din. Jaisalmer også.” Noen lyder signaliserer at telefonen skifter hender, og Jaisalmer overtar, snakkende om seg selv i tredje person:

“Hun er imidlertid mindre begeistret for at du sa ja til å bli med ut på skipet, og så videre derfra. Gordon synes visstnok det er en god idé – og jeg skjønner at ikke Mason burde måtte gjøre det alene. Hvem vet hva slags “behandling” det er snakk om.”

Hendrick lener seg mot veggen. “Jeg kommer tilbake så fort det lar seg gjøre,” sier hun. “Saken er vel egentlig oppklart, for alle praktiske henseender. Gonzaga drepte Doyle og resten av livbåtmannskapet. Alt ... Det andre, det er noen andre sitt bord.”

Hun kan nesten høre Jaisalmer nikke. “Jeg advarer deg allerede nå,” sier Jaisalmer, “jeg vil ha en hel kanne med piping hot tea om disse folkene når du har vært i den hemmelige vulkanbasen deres.”

Hendrick og Mason blir med inn i en av de svarte bilene og kjører - igjen, en parodisk kort distanse - bort til et ventende helikopter. Det er også svart. “Gjennomført stil,” kommenterer Mason. Det er en stund siden Hendrick har vært i et helikopter.

De har fått utlevert radioheadset, men hun føler seg ikke særlig pratsom. Etter noen minutter i luften skrur piloten på et søkelys, og Hendrick ser ned mot den urolige sjøen under. Det er stort sett monotont svart i høstnatten, kun brutt av hvite skumtopper.

Det vil si, helt til søkelyset sveiper over et grønt og hvitt skrog. Et annet søkelys - fra et identisk helikopter - markerer hvor det andre taktiske laget til Kruger kom fra. “Skipet krenger for mye til at vi kan lande på dekk,” informerer piloten dem. “Dere må rappellere.”

BEGGE BLIR MED MORGAN NED (53,6%)

https://twitter.com/heckeringshire/status/1580537149270937600?s=20&t=9vWcQlybOwcrllTmMcA_DQ

I det som engang var lasterommet på skipet, sklir Morgan noenlunde kontrollert ned en bakke av kjøtt. Hun støtter seg mot den med hånden i et øyeblikk, og følelsen minner henne om å ta på sin egen tunge. Hun skyver fra og frifaller noen meter i stedet.

Wray og Myers følger begge etter – mutte, men bestemte. Det blir mørkere og varmere jo lenger nedover de beveger seg - nødlysene trenger ikke gjennom her nede. “Appleton?” roper Morgan så snart hun setter føttene ned på gulvet, eller det hun må tenke på som gulvet.

Å holde fast på den tanken er litt vanskelig, fordi hun synker noen centimeter ned i det, og kan kjenne det renne kjøttsaft over støvlene hennes. Hun får heller ikke noe svar fra Appleton. Tunnelene virker mindre uniforme her nede.

Der de lengre oppe var jevne, nesten kvadratiske, er de her mer hule-aktige – runde og frynsete i kantene. Bevegelsene i kjøttet er også konstante, og lettere å se. “Puster det?” spør Wray. Myers rister på hodet. “Må bare være vibrasjoner fra skipet, eller noe.”

Morgan studerer omgivelsene, og innledningsvis har de egentlig bare en vei å gå. Men gitt at tunnelene kan bytte form og retning når som helst, er ikke det nødvendigvis en garanti for å finne Appleton. Til slutt er det Myers som peker på en nokså uniform flenge i tunnelveggen.

Flengen følger veggen bortover og inn i mørket. “Kniven,” innser Morgan. “Han bruker den fortsatt.” Myers nikker. “Vi får følge etter sporene.”

***

Mason har begynt å se litt bilsyk ut, innser Hendrick i det de setter føttene på dekket. “Hvor lenge er det til denne … Behandlingen deres kan begynne?” Kruger kikker på Mason, og nikker. “Veldig snart. Den er … Litt ekkel, men ganske enkel.”

Så snart helikopteret har opparbeidet seg litt distanse til skipet igjen, er det mulig å høre noe annet enn rotorlyden. Det som stikker seg ut er den eiendommelige lyden av motorsager. Hendrick biter i seg spørsmålet, og følger i stedet etter Kruger og Umar.

De går mot en av de store lastelukene på dekket, men å skulle åpnes for å hente ut lasten med kran. Luken er åpen, men det må være fullt i lasterommet – de svartkledde skikkelsene med motorsagene står tilsynelatende like under åpningen.

En liten trapp fører opp til lukene. Hendrick og Mason følger etter Kruger, som tar trappen med doble trinn. "Kompenserer for sigarettene der jeg kan," sier hun, og ser litt beskjemmet ut. Hendrick snøfter ufrivillig.

Lasterommet ser ut som om noen har forsøkt å presse for mye kjøtt ned i en for liten Tupperware-beholder. Fem uniformerte mennesker har lagt fra seg diverse skytevåpen og holder i stedet på med å kutte bort store blokker av kjøtt, som de legger på dekket.

Det er åpenbart hva de driver med: De forsøker å komme seg ned i den bølgende, glinsende massen som fyller lasterommet. “Hva er dette for noe?” spør Hendrick. “Kjøtt,” svarer Kruger. “Er dette sånn kjøttet de importerer til Tesco fraktes?” spør Mason svakt.

Kruger ler kort. “Nei. Dette er unormalt. Vi har en mistanke om hva det er, som vi håper å få bekreftet nå.” Hendrick blir stående og se på prosessen, ufrivillig fascinert. Kjøtt, blod og brusk spruter i alle retninger hver gang de beveger motorsagbladet gjennom kjøttmassene.

“Vi prøvde å brenne det bort først,” innrømmer Kruger. “Men det hjalp jo ikke. Laget bare masse overstekt biff. Nå kutter vi det bort. Vi kan kutte fortere enn det gror tilbake.” Mason bare stirrer, først på Kruger, og så på kjøttmassene.

“Hvor mange meter nede er dere nå?” spør Kruger en av de uniformerte motorsagerne. “Rundt femten meter. Vi lager en slags trapp nedover – men det føles foruroligende som om vi blir motarbeidet.” Kruger nikker, og signaliserer at de skal fortsette. “Åja,” legger hun til.

“Spesialbestillingen min?” Lagmedlemmet peker på en kjøleboks festet til dekket med magneter. “100% Angus,” flirer en av dem, og går tilbake til arbeidet. Hendrick får sine gryende mistanker bekreftet i det Kruger åpner boksen, og drar ut en gjennomsiktig plastpose.

På innsiden er det et glinsende, rødt kjøttstykke, med en lett marmorering. Hendrick vet nøyaktig hva det er, men klarer likevel ikke å la være å tenke at det ser ut som noe du hadde måttet betale dyrt for på gårdsslakteriet.

Kruger gir den til Mason, som tar i mot og ser forvirret ut. “Hva er dette for?” spør han. Kruger ser oppgitt på ham. “Dette er kuren din. Spis det.” Mason holder på å slippe plastposen. “Absolutt ikke.” Kruger trekker på skuldrene.

“Helt ærlig, hva skal det være godt for?” spør Mason. “Det der kommer ikke fra noen ku, gjør det vel?” spør Hendrick. “Hvordan kan dette fungere som en kur?” Kruger smiler resignert. “Hør, jeg kan veldig mye om biokjemi, men akkurat dette har jeg ikke noen god forklaring på."

"Det bare funker," fortsetter hun. "For å forklare så enkelt som mulig: Du har en slags infeksjon. Litt som bakterier, bortsett fra at mikrobene på ingen måte er interessert i det vanlige bakterier vil. Du begynner som Gonzaga, og ender opp som - vel ...”

Hun peker på kjøttmassene i lasterommet. “Som dette. I følge skipsloggen på broen er dette sannsynligvis skipets kjøletekniker, Geoff Boone. Uansett – et jafs av dette her, og du får en konkurrerende infeksjon. Sammen nøytraliserer de hverandre.”

Mason ser ikke overbevist ut. “Du kan gå til messen og gi det en fin stekeoverflate, eller - for den saks skyld - lage en smoothie av det hvis du vil," sier Kruger, litt oppgitt.

"Poenget er at vi ikke har tid til å fly deg og et eksemplar tilbake til basen for å syntetisere antistoffene i det i et mer appetitlig format. Vær en stor gutt og spis opp nå.” Hendrick stirrer på kjøttklumpen Kruger har tilbudt Mason.

“Hvis dette er en slags skjult kamera-spøk …” Kruger sukker. “Jeg kan forsikre deg om at det ikke er det. Men,” sier hun, og setter øynene i Mason. “Jeg vil på sterkeste anbefale deg å bli vegetarianer etterpå. Langtidseffektene av denne løsningen er … Ikke kartlagt.”

Mason ser mistrøstig på det dryppende kjøttstykket i posen. “Er det galt at jeg er litt sulten?” spør han til slutt. Hendrick rister på hodet og begynner å gå mot messen.

***

En skjelving løper gjennom veggen foran Morgan, og plutselig glir en lyserosa hinne til side og avslører et øye på størrelse med en basketball. Det er ingen tvil om at det ser rett på henne. Morgan hopper noen skritt bakover, og kolliderer med Wray, som dulter borti Myers.

“Au!” Myers retter dem opp igjen. “Hva skjedde?” Morgan peker på øyet. “Det –” Hinnen har selvfølgelig glidd over det igjen. “Ok, jeg er helt sikker på at jeg så – jaja, kanskje ikke.” Wray kikker rundt skulderen til Morgan. “Var det Appleton?” Morgan rister på hodet.

“Glem det. Blir bare litt skvetten av å vandre rundt her nede.” De følger fremdeles flengen i veggen i håp om å ta igjen Appleton. “Hvor fort beveger han seg, egentlig?” spør Wray frustrert. Morgan legger også merke til at kjøttet oppfører seg annerledes her nede.

Flengen Appleton lager har rukket å gro delvis igjen etter hvert som de følger den. Langs gulvet og taket beveger kjøttet seg som slanger, og justerer kontinuerlig omgivelsene deres. Morgan rekker å begynne å fantasere om at de aldri finner veien ut igjen.

Før de vet ordet av det har de vandret rundt i disse kjøttunnelene i ukesvis. "Vi går i det minste ikke tom for mat", mumler hun sardonisk, akkurat i det de kommer til et slags rom mellom tunnelene. Kantene her er eiendommelig firkantede.

“Dette må være en fraktecontainer,” sier Wray, og Morgan nikker. Søyler av kjøtt gjør containeren vanskelig å navigere, men de ser en skikkelse der fremme.

***

Hendrick bruker en liten gassbrenner de finner i messen til å gi kjøttet Mason må spise noe som minner om en stekeflate. De tar ikke sjansen på å starte opp gasskomfyren.
Mason skjærer av en bit og tygger den tenksomt. “Det smaker egentlig helt … Ok,” sier han, litt overrasket.

“Litt ensformig uten noe tilbehør, men det er ikke noe galt med kjøttet.” Hendrick snøfter. “Du mener utenom den mystiske infeksjonen som gjør folk om til kjøttmonstre.” Mason nikker. “Utenom det.”

Mason ser markant kvikkere ut allerede noen minutter etter å ha fortært “kuren” sin, og de går tilbake til lasteluken. Den motorsagkuttede trappen i kjøttet er nesten nede på bunnen. Måten trapper leder ned i mørket på minner Hendrick om en gruvesjakt.

Sist hun var i nærheten av en gruvesjakt skjedde det også rare ting. “De må bare kutte en tunnel femten-tjue meter fremover, så er de ferdige,” opplyser Kruger. “Kan jeg bli med ned?” spør Hendrick. Kruger åpner hendene i en gest, og ser veldig selvtilfreds ut. “Selvfølgelig!”

***

Inne i rommet – Morgan har ufrivillig og umiddelbart begynt å tenke på det som “hjertet” - står Appleton, badet i et svakt, rødlig lys. Lyset kommer fra den bisarre metallkonstruksjonen han stirrer på.

Det ser ut som en maskin ved første øyekast, men ingenting ved den tilsier at den har en mekanisk funksjon. Den har armer og hjul av metall, men ingenting som kan drive den.

Likevel ser det ut som at den spinner kjøtt ut av ingenting, som umiddelbart klistrer seg til veggene, taket, gulvet, og Appleton selv. “Appleton!” roper hun, uten å få noen respons. Appleton snur seg mot dem. Den ene siden av ham er nesten dekket i kjøttslintrer fra maskinen.

“Jeg kan drepe den,” sier han selvsikkert, viftende med den lille kniven, og flytter seg noen skritt til siden.
Først nå legger Morgan merke til pølen av oljete, svart væske som dekker gulvet i en del av rommet. Appleton setter begge føttene i den, og begynner å synke.

Det burde ikke være mulig – det er ingen måte at rommet er dypt nok til at det er plass til å synke ned i dammen på den måten. “Appleton!” roper Myers, og løper innover i rommet for å dra ham opp igjen.

Det ringer i ørene til Morgan - hun synes hun innbiller seg at en eller annen mekanisk lyd - en kjent lyd som hun ikke klarer å plassere - presser inn mot rommet de står i. Wray ser panisk på henne, og roper: "Hva gjør vi!?"

En av veggene i tunnelen Morgan, Wray og Myers kom fra spjæres fra topp til bunn, og Morgan klarer endelig å plassere lyden. Motorsag! Flere sagblad bryter gjennom den samme veggen, som faller innover i tunnelen som en makaber fergeplattform. Appleton har sunket ned til livet.

HVA GJØR MORGAN OG MYERS?

DE PRØVER Å DRA APPLETON UT (66,7%)

Myers rekker å få tak i hendene til Appleton og forsøke å dra ham oppover, før Appleton synker helt ned i den svarte væsken. Han har begynt å skrike usammenhengende og kave, noe som gjør oppgaven til Myers enda vanskeligere.

Wray tar tak i den andre armen til Appleton, og drar oppover så hardt de kan. Føttene deres er allerede nede i den svarte væsken. De får løftet Appleton kanskje et par håndsbredder opp, og ser at alt av Appleton som har vært under overflaten i det svarte vannet er kvernet opp.

Det er bare bein og trevler igjen av underkroppen til Appleton. Myers skvetter til og slipper Appleton, og må ta seg for i vannet. Han får ikke løftet hånden opp igjen, og den begynner å synke nedover, sammen med Appleton.

Morgan griper Wray rundt skuldrene for å trekke henne tilbake, men den ene foten til Wray har allerede begynt å synke nedover. Morgan innser i et øyeblikk at kjøtt-trådene som maskinen spinner utover i rommet nå er iblandet svarte og blå fibre fra støvlene og klærne til Appleton.

En streng stemme bak dem roper. “Hva er det dere driver med? Er dere helt idiot?” Kruger ser på Hendrick og sier, litt lavere: “Stopp henne,” og indikerer Morgan. “Vi trenger minst en av dem i live.” Myers dras ned etter hånden.

Han blir helt stille så snart hodet hans dras gjennom vannflaten. Wray prøver frenetisk å løfte foten sin ut av vannet, men dras sidelengs nedover. “Morgan!” skriker hun panisk. “Hjelp!”

Hendrick skjønner at Kruger egentlig har bedt henne om å få den mørkhårede kystvaktoffiseren bort fra pølen med svart væske, og la hennes lyshårede underordnede forsvinne – men hun jobber tross alt ikke for Kruger. Ikke egentlig.

I stedet setter hun føttene på trygg avstand fra vannet, og griper tak i Wray. “På tre,” sier hun, og Morgan nikker. De rykker til sammen, og får løftet Wray nesten helt ut. På det neste rykket hjelper Umar dem, og Wray kommer løs.

Benet som var nede i den svarte væsken er rensket for kjøtt opp til midt på leggen. Wray ser på forvirret på det. Kruger himler med øynene. “Godt jobbet, veldig heroisk” sier hun sardonisk til Hendrick. “Få en turniké på det og evakuer henne med en gang,” mumler hun til Umar.

“Jeg blir med henne,” erklærer Morgan. Kruger ser tenksomt på henne. “Selvfølgelig. Men vi kommer til å kontakte deg senere.” Morgan brenner inne med hundre spørsmål, men mest av alt vil hun bare ut av disse kjøttunnelene, og forhåpentligvis aldri se noe som det igjen.

“Bare en ting,” sier Morgan på vei opp. “Hva ER dette?” Hendrick ser avventende på Kruger, som bare rister på hodet. “En slags … Maskin. Den burde ikke eksistere, og den burde definitivt ikke vært her. Jeg mistenker at du vet nesten like mye oss,” avslutter Kruger.

Hendrick venter til Morgan og Wray har blitt eskortert opp trappen, og spør: “Denne maskinen oppfører seg annerledes enn den andre – hva er galt med den?” Kruger finner frem en UV-lykt, og lyser rundt i rommet, og på maskinen.

“Interessant spørsmål, Hendrick," svarer Kruger anerkjennende, og beveger seg forsiktig rundt i rommet. "Det første jeg vil prøve å finne ut, nå som vi har den intakt, er om det faktisk ER noe galt med den – eller om den gjør nøyaktig det den var ment å skulle gjøre.”

De neste dagene tilbringer Hendrick hjemme, ventende på en beskjed fra Kruger. Da den kommer, gir de henne uforskammet dårlig tid til å pakke en bag og bli med et helikopter. “Vi løftet Derring Tide av grunnen og tauet henne ut hit,” forklarer Umar, som eskorterer henne.

Kruger møtte ikke opp personlig. “Hvor er ‘hit’?” spør Hendrick. Umar smiler lurt. “Det nordlige Atlanterhavet.” “Basen” viser seg å være noe som ser ut som en oljeplattform. “Det er bare kulisser - plattformen har aldri kunnet utvinne olje, den bare ser sånn ut,” forklarer Umar.

Han virker ganske stolt over den hemmelige basen deres. “Hvorfor helt her ute?” spør Hendrick. Umar trekker på skuldrene. “Vi har baser på fastlandet også – dette er den vi bruker for ting vi vet er farlige."

Han venter litt, og legger til: "Så, om noe skulle komme seg løs, så må det svømme ganske langt i riktig retning for å utgjøre en fare for folk flest.”

Hendrick er litt, men ikke veldig overrasket over å møte igjen kystvaktoffiseren – som introduserer seg som Morgan – der inne. Morgan drikker kaffe i et venterom, sammen med Mason. “De har kjørt noen tester,” forklarer han. “Så lenge jeg styrer unna kjøtt, så burde alt gå fint.”

Morgan er kledd i en annen slags uniform enn sist. “De ga meg et jobbtilbud det var vanskelig å si nei til,” sier hun, litt unnskyldende. Hendrick nikker. “Hvordan går det med kollegaen din?” Morgan sukker. “Wray klarer seg."

"De måtte amputere deler av beinet hennes, og hun sover ikke spesielt godt, men …” Hun blir stille. “Det var ikke din feil,” sier Hendrick. Morgan nikker. “Jeg vet det, teknisk sett. Men det føles litt sånn likevel.” Mason tar en lang slurk kaffe.

“Du virker veldig blasé om alt dette,” sier Morgan. “Har du vært med på noe slikt før?” Hendrick ser seg om etter kaffekannen. “Du kan vel si det. Ingenting helt som dette, riktignok.” Morgan finner kaffekannen for henne, og spør: “Men hvorfor jobber du ikke her?”

Kruger har plutselig sneket seg inn i rommet bak dem, og svarer syrlig: “Hendrick vil heller løse landsbymord.” Hendrick fyller koppen, og ser på Kruger. “Jeg er her, er jeg ikke?” Kruger snøfter misfornøyd. “Uansett,” sier hun.

“Protokollene våre er veldig tydelige om at dere må debriefes, så jeg vil vise dere to ting. Først en video.” Hun triller inn en TV-skjerm på et bord. Verken Morgan, Hendrick eller Mason klarer å holde seg helt alvorlige. Det minner for mye om da de skulle se filmer på skolen.

“Dette er en overvåkingsvideo av Gonzaga. Han har bodd her siden turen hans til butikken i Heckering. Han har fått alt han har lyst på – det vil si absurde mengder kjøtt.” Videoen viser den gorilla-aktige fremtoningen til Gonzaga.

Selv på videoen er det tydelig at han har blitt markant større siden sist Hendrick så ham. Huden hans har begynt å flake av, som en slags parodi på hvordan slanger skifter skinn. I rommet ligger store hauger med dyrekadavre, som Gonzaga metodisk spiser seg gjennom.

Så metodisk som man kan være når man spiser rått kjøtt med hendene. “Vi matet ham i dagesvis,” forklarer Kruger, “mens vi ventet på en form for reaksjon. Til slutt kom den. Vi trodde han kanskje bare skulle fortsette å vokse, men -- vel, dere får se selv.”

Kruger spoler litt i videoen, frem til Gonzaga gjør noe overraskende: Han slutter å spise. I stedet ligger han på betonggulvet og hyperventilerer, frem til han begynner å ha krampetrekninger. Etter kanskje ti sekunder ser det ut som at han vrenges og eksploderer utover.

Kameraet klarer ikke fange opp nøyaktig hva som skjer, men der Gonzaga lå, ligger det i stedet et lite berg av det som ser ut som rått kjøtt - en miniversjon av det de fant i lasterommet på Derring Tide. Berget flyter og åler seg bort til en av haugene med kadavre.

Når det møysommelig har kommet seg bort, åpner det seg en helt rund munn full av spisse tenner på siden vesenet som en gang var Gonzaga, tilsynelatende ut av ingenting. Munnen bretter seg rundt kadavrene, og de forsvinner inn i kjøttberget, som raskt begynner å vokse seg større.

Et stort øye ser direkte inn i kameraet hele tiden. “Som dere ser,” skyter Kruger inn, og stopper videoen, “så ble han til noe helt annet etter å ha konsumert nok kjøtt. Vi aner ikke hva han er. Vi har gjort biopsier, blodprøver, og alle tenkelige tester ..." -

"For alle praktiske henseender er han en haug levende kjøtt. Morgan stirrer på det fastfrossede bildet av den levende kjøtthaugen. “Er den fremdeles her?” Kruger nikker. “Vi prøvde å mate den mer, for å se om den vokste videre i samme tempo. Det gjorde den.”

Hendrick nikker. “Forklarer lasterommet på Derring Tide, i det minste.” Kruger nikker, tenner en sigarett - innendørs! - og går frem og tilbake på gulvet foran dem. “Basert på alt vi vet, så var det dette var det som skjedde med Boone, kjøleteknikeren,” forklarer Kruger.

“Tilgangen på kjøtt i lasterommet var naturlig nok god. Han må ha spist flere tonn, pluss deler av mannskapet, for å komme til det stadiet han var i. Men til slutt gikk han tom, og da begynte også en forråtnelsesprosess - som dere merket.”

Mason spør, med litt tynn stemme: “Men dere skal – avlive den?” Kruger nikker. “Først skal vi se om den dør på egen hånd hvis vi tar fra den tilgangen på næring. Hvis ikke hjelper vi den litt på veien.” Hendrick ser skeptisk ut. “Hvordan? Motorsager?”

Kruger rister på hodet. “Rommet den ‘bor’ i er en stor kremasjonsovn, som en ekstra sikkerhet. Vi bare skrur på den på.” Kruger vinker dem videre til et annet rom, et lite møterom med en TV-skjerm i. Hendrick innser at Kruger skal vise dem en powerpoint, og fniser ufrivillig.

Kruger selv virker helt uaffisert, og kjederøyker mens hun forteller dem om selve maskinen, komplett med plansjer og illustrasjoner. “Vi har eksperimentert litt, så mye som vi kan uten å risikere liv og helse. Teorien vår så langt er at et eller annet i maskinen er ødelagt."

"Siden vi ikke vet nøyaktig hvordan den faktisk fungerer, så må vi metaforisere og abstrahere. Selve mekanismen, det som skal interagere med den svarte væsken – du husker vel dette fra Wellerton House, Hendrick? – er ødelagt. Eller har endret funksjon, kan man si.”

Hendrick husker maskinen i Wellerton House altfor godt. “Så,” fortsetter Kruger, “i stedet for at portvæsken – jeg fant på det navnet, takk – er enten inert eller aktiv, er den alltid i et slags mellomstadium.”

Morgan myser tenksomt. “Så i stedet for at døren er åpen eller lukket, er den liksom på klem.” Kruger nikker entusiastisk. “Akkurat!” Hun står stille i øyeblikk. “Men,” modererer hun seg, “en vanlig dør er ikke farlig når den står på klem, men denne er jo det..."

"En ting er hva den gjør med folk som forsøker å bruke den – det har dere jo sett selv.” Morgan skutter seg ufrivillig. “En annen ting er at den … Lekker,” sier Kruger, litt furtent. “Vi har ikke en bedre måte å beskrive det på." Hun tenner en ny sigarett.

"Den reagerer med kjøtt, og lekker i begge retninger. Vi vet ikke hva som er på den andre siden av denne maskinen – men vi mistenker at det ikke er noe som bør slippes løs.” Hun ser fornøyd på dem. "Spørsmål?"

“Så hva skal dere gjøre med den?” spør Hendrick. “Vel,” sier Kruger, og slår oppgitt ut med hendene. “Det er ikke en ideell løsning, men – når vi har kuttet bort alt kjøttet, så kommer vi til å sveise igjen containeren og lasterommet, og så senke skipet her ute.”

Mason hever et øyenbryn. “Så en mystisk maskin som spiser folk og lager enorme kjøttmonstre skal bare ligge på havets bunn her ute?” Kruger nikker. “I essens, ja. Det er, som sagt, ikke en ideell løsning – men det er et av de tryggeste alternativene vi kan få til."

Hun tenker seg litt om. "Vel, som vi kan få til innenfor budsjettrammene våre.” Hendrick rekker opp hånden. “Hva om du skulle løse det på en måte som ikke var begrenset av budsjetter og praktiske hensyn?” spør Hendrick.

Kruger tar et langt drag av sigaretten. “Jeg hadde plassert maskinen på en romrakett og sendt den inn i solen.”

HAR KRUGER FORTALT SANNHETEN?

KRUGER HAR IKKE FORTALT SANNHETEN (80%)

Kruger, Usman og det som er igjen av laget hans står i det som en gang var kjelleren under Wellerton House i Heckeringshire. Selve huset er i ferd med å rives på grunn av “strukturelle problemer” som dessverre har vist seg umulig å utbedre.

Det gamle herskapshuset skal erstattes av et moderne leilighetskompleks: Wellerton Plaza. Treningssenter i kjelleren, butikk i første etasje, også videre. Den delen av kjelleren som ikke er med på de offisielle tegningene, er reservert for et nytt 3rd Service-laboratorium.

De gamle steinveggene har blitt kledd i lyse polymermaterialer, nye lys hadde blitt installert - det eneste som var urørt var den delen av gulvet hvor en bisarr metallmaskin stod, og det lille bassenget med en ansamling svarte glasskuler.

Tidligere hadde de vært en svart, bølgende væske, ødelagt av et eller annet banalt stoff. Nå hadde hun bedt en assistent om å tømme bassenget - de obsidian-aktige kulene skulle bort.

Da Wellerton-maskinen ble ødelagt, hadde hun umiddelbart begynt å lete etter en av de andre – og til slutt funnet en, nedstøvet i en museumskjeller på den andre siden av verden. Ingen skjønte hva det var eller skulle forestille.

Arkeologer klarte ikke å plassere den i noen kjent kultur - dessuten tydet metallet på at den ikke egentlig var så gammel. Ergo var den henvist til lageret. Det hadde kostet tid, penger og en god del innflytelse å få den transportert først til Rotterdam, og så videre til London.

Hun hadde selvfølgelig ikke brukt et fryseskip lastet med kjøtt til den siste delen av reisen hvis hun visste hvordan maskinen kom til å reagere på det. Ironien i at smuglerskipet hadde gått på grunn nettopp like ved Heckeringshire var ikke tapt på henne.

Hun hadde tenkt at det var lettere å få den levert til London, hvor den kanskje kunne forsvinne i mengden - og så forsvant skipet. Hun hadde hatt noe som minnet om et hysterisk sammenbrudd da hun senere fant ut at skipet hadde grunnstøtt der hvor maskinen egentlig skulle.

Men det hadde ordnet seg - bedre enn hun hadde våget å håpe på. Maskinen fra skipet var nøye plassert akkurat der hvor den opprinnelige maskinen hadde stått. De visste ingenting om hvordan forbindelsen mellom de underlige metall-armene og selve bassenget faktisk fungerte.

Utgjorde de til sammen en maskin, eller fungerte de separat? De hadde gjettet, og nå skulle de teste om de hadde gjettet riktig. Hun hadde vært redd for selve logistikken i det de skulle prøve på, som at maskinen som stod under Wellerton-huset skulle være urokkelig.

Den kunne være bygget inn i selve gulvet, eller forbundet til bassenget med kabler UNDER gulvet, eller noe slikt. Det var den imidlertid ikke - den var tung, men kunne faktisk flyttes. Så det hadde de gjort. Kanskje de kunne reparere den senere, tenkte hun halvhjertet.

Dette var generalprøven – hun kunne bli genierklært, eller ha kastet bort millioner. Måten Wellerton-maskinen ble aktivert på innebar noen etiske problemstillinger. Måten Derring Tide-maskinen ble aktivert på var likevel mindre appetittlig.

En stor tralle med halvfrosne storfe-kadavre ble plassert i nærheten av metallarmene, og maskinen reagerte umiddelbart. Det var nesten umerkelig i starten, en slags dragning i luften - og så begynte små biter av de kadavrene å løsne, før de ble sugd mot maskinen.

Det var som et lite tablå av duer som ble sugd inn en jetmotor, bortsett fra at kjøttbitene bare forsvant. Etter hvert som det løsner flere og større kjøttbiter, begynner maskinen å avgi et mørkerødt, blafrende lys.

Bassenget begynner å fylles med svart væske, som ser ut som at den siver opp fra gulvet. “Mer kjøtt,” sier Kruger til en assistent, som triller ut enda en tralle med kadavre. Den har begynt å stivne, men bølger fremdeles litt - ikke helt klar enda.

Trallen med nye kadavre skrangler bort til maskinen, og den absorberer dem – raskere enn tidligere. Den ser annerledes ut enn sist hun så den i aksjon - den glassaktige, svarte overflaten er rødflekket, gjennomskutt med noe som ser ut som bølgende blodårer.

En assistent i beskyttelsesdrakt senker et halvt kadaver ned i den stivnede overflaten, holder det i ro i noen sekunder, og drar det sakte opp igjen. “Moment of truth,” mumler Kruger. Kjøttstykket kommer opp igjen – helt, ikke rensket og trevlete.

De prøver med flere ulike kjøttstykker, og holder dem under overflaten lengre og lengre, med samme resultat. Til slutt gir Kruger Umar en tommel opp. “Deres tur.”

Umar, Triptych, Limpet, Linear, og Morgan – det nyeste lagmedlemmet – er alle kledd i beskyttelsesdrakter med et lukket sirkulasjonssystem. De stiller seg etter tur på den harde glassflaten i bassenget, og synker en etter en ned gjennom den og ut av syne.

Ingen av dem skriker eller får panikk underveis. Det føles som at det har gått timesvis, men de har vært borte i kanskje ti minutter før Usman, og – heldigvis, rekker Kruger å tenke - resten av laget snubler ut igjen.

Alle er dekket i noe grågrønt og slimete, som Kruger skjønner hva er akkurat i det en intens, råtten kjøttlukt fyller rommet. Formasjonen brytes umiddelbart, og den eneste som blir stående på beina er Umar.

“Hva så dere der inne?” spør Kruger. Kanskje de endelig kan få noen svar. Umar bare rister på hodet. “Kjøtt,” svarer han til slutt. “Det er mulig det var noe annet der en gang,” sier han etter å ha trukket pusten noen ganger, “men alt som er der nå er et berg av råtnende kjøtt."

"Hvor stort?" spør Kruger. Umar smiler svakt bak hjelmglasset sitt. "Mye større enn det vi så på skipet. Vi kunne ikke se hvor det begynte og sluttet.” Morgan sitter rett ut på på gulvet, mens slintrer av råttent kjøtt drypper fra den fremoverlente hjelmen hennes.

Hun har ikke sagt et ord, før hun mumler, i samme tonefall som noen som oppdager at de har gått fra paraplyen sin et annet sted akkurat i det regnet begynner å falle: “Det kjente meg igjen.”

HER SLUTTER DEN INTERAKTIVE SPOOKTOBER-SKREKKEN, THANKS FOR PLAYING