Noe av det mest grusomme som skjer på #lightningprocess kurs er at barn og ungdommer får beskjed om å ikke snakke om hvordan de har det. De skal ikke lenger snakke om symptomer, at de føler seg syke, eller ting som er «negativt».
Dermed har LP-instruktøren klart å isolere barnet fra hele verden, og fratatt barnet den trygge familien de kunne hatt og sårt trenger. Barn med ME er allerede i en ufattelig sårbar situasjon, og LP sikrer at det blir et enda større mareritt.
Barnet lærer seg å ikke sette grenser, at barnets «nei» ikke betyr noen ting, Det lærer seg å lyve, å bare si ting de voksne vil høre. De lærer at det ikke er lov å ha det vanskelig.
Barnet lærer at når man er syk så straffes man for det: man isoleres fra omverdenen, og tvinges til å utslette seg selv og sin egen stemme, følelser, tanker, personlighet og måte barnet naturlig utrykker seg på. Alt ved barnet blir kritisert fordi det er «skylden for sykdommen».
Barnet lærer at å få ME er en forbrytelse som barnet har «valgt» selv, og det må være noe skikkelig ødelagt med barnet fordi det ikke klarer å bare slutte å gjøre ME. LP-instruktøren har jo sagt at man bare må velge det.
Foreldrene får ansvaret for å oppmuntre barnet til å ikke snakke om symptomer, barnet skal bare lyve og si det føler seg «fantastisk, supert, vidunderlig, bedre enn noensinne!!!»
Barnet får ikke lov å fortelle om sykdom, og vennene blir forvirret og tror barnet er lat. Ingen har snakket til barnet om ME, ikke en gang legene som utredet henne, så hun vet faktisk ikke hvordan hun skulle forklart sykdommen til noen.
Det er ikke trygt for barnet å snakke med psykologer heller, for så mange psykologer i Norge støtter LP. Barnet blir fortalt av psykologer at det hun opplevde på LP var riktig, at det var til hennes beste.
• • •
Missing some Tweet in this thread? You can try to
force a refresh
