I kveld sitter det mange unge mennesker, transjenter, transgutter; og ikke minst ikke-binære, og vurderer om livet er verdt å leve. Den behandlingen som de er avhengige av virker milevis unna. Kommer det til å ta et år, eller 5 år før den livsviktige behandlingen er mulig? Hver eneste dag er en lidelse. Depresjonen kretser rundt uendelige ventetider på Rikshospitalet, og det eneste alternativet som var innen rekkevidde er borte. Det er virkeligheten, det er ikke latteremoji på Facebook, eller definisjonen av kjønn,