Thread by @elinlestrange

(Tråd)
Jeg har lest mange bøker om 22. juli etter hvert. Arbeiderpartiet og 22. juli skiller seg ut som den vanskeligste å lese så langt. Forfatteren tør å røre ved noen de mest ubehagelige temaene. Det vi ikke snakker om. Her er noen tanker om ting vi burde snakke om:

Fra første stund er premisset at 22. juli var et målrettet angrep på AUF og Arbeiderpartiet, og skyldtes politisk motivert og helt spesifikt hat mot oss. Det er egentlig en selvfølge. Men det er noe som sjelden sies høyt.

Jeg har bestemt meg for å si det mye oftere framover.

Det skjedde en del ting på Sundvollen som ikke har vært så mye snakket om. Offentlige myndigheter glimret med sitt fravær. Situasjonen bar mest preg av enkeltpersoner som tok ansvar, og vi som var rammet var i høyeste grad blant de enkeltpersonene. I ettertid ekstremt påfallende.

Jeg tror jeg må ha vært på Sundvollen i tre timer før jeg hørte noe fra noe som lignet en myndighetsperson. Vi fikk mat, klær, men ingen informasjon. Det var stort sett oss selv som tok vare på hverandre. Hotellet gjorde sitt beste, men fikk for lite hjelp.

Jeg kom dit som en av de første, og husker at jeg sa vennlig at den ene vannkaraffelen de hadde satt fram nok burde byttes ut med dispensere. De var gjort til mottakssenter, men virket ikke klar over at flere hundre ekstremt traumatiserte mennesker snart ville komme skrikende inn

Det er også sjokkerende å lese i boka at Sundvollen var antatt å være et mål, men at det ikke var politibeskyttelse der. Jeg var ikke alene om å være ekstremt redd for min egen sikkerhet. Det gjør sterkt inntrykk å lese at politiet tenkte det samme, men ingen holdt vakt.

Faktisk ble det ansett som et sannsynlig scenario at en av personene på Sundvollen var en terrorist som hadde sneket seg inn. Jeg vet jo at jeg tenkte tanken, men har fram til nå trodd at det var den traumatiserte hjernen min som hadde problemer med å forstå at faren var over.

Utover kvelden kom det mange foreldre som hadde mistet barn til Sundvollen. De hadde stort behov for hjelp og informasjon. Det var dog ikke spesielt forsvarlig at de ble sendt til samme sted som oss. Selvsagt var de livredde, noen sinte. Det var ikke oss som burde håndtert det.

Da dødstallet ble oppjustert fra 10 til 80 i firetiden den natten, var det tidligere AUFere på Sundvollen som avverget at de som trolig hadde mistet barn fikk vite det på nyhetene. De var i samme område som 500 traumatiserte ungdommer. Dette er ting det burde finnes planer for.

I dagene etterpå var det partiet og LO som tok vare på mange av oss. Jeg hørte ikke noe fra kommune, helsevesen eller andre instanser før mange dager etter angrepet. Da hadde jeg allerede vært på (og vært med på å arrangere) 5-6 samlinger for overlevende og familiene deres.

I kommunen jeg bor i besto det tidlige krisetilbudet av frivillige pensjonister fra Røde Kors. Da en person som hadde vært på Utøya dro til tilbudet de hadde, knakk de sammen i tårer da de forsto at hen var en av oss. Forståelig, men langt fra et egnet tilbud for et terroroffer.

Jeg ringte selv fylkesordføreren og spurte om vi kunne låne et rom hos dem til samling for de som hadde overlevd og deres nærpersoner. Han kunne ikke hjelpe meg. Det var ikke fylkeskommunens ansvar. Faktisk viste det seg at det ikke var noen offentlig etat sitt ansvar.

I fravær av noe annet tilbud gjorde partiet og LO det de kunne. I stor grad var det dem og AUF selv som organiserte hjelpetilbud. Vi møttes hos Fellesforbundet, og i sekretariatssalen hos LO. Det var mat, helsepersonell og vakthold. Alt var organisert av arbeiderbevegelsen selv

Det er mange sterke historier om enkeltpersoner som bidro på og etter 22. juli. Men historien handler også om en stat som overhodet ikke var forberedt på en krise av et slikt omfang. Hvor forberedt er vi på noe sånt i dag?

Jeg har foreløpig lest 57 sider av boka. De 300 sidene som gjenstår dekker regjeringen som ikke gikk av, oppgjøret med høyreekstremisme som ikke kom, og alle de tingene jeg satt og tenkte, men ikke sa høyt, i månedene etter 22. juli. Vi har mye igjen å snakke om.