Thread by @KatrineHolter

TRÅD: Straff er et onde som er ment å føles som et onde. Av denne grunn må staten ha en holdbar begrunnelse for å straffe borgerne. Derfor bør @Arbeiderpartiet nå spørre seg om det finnes en begrunnelse som gjør det rettmessig å straffe noen rusbrukere, men ikke andre. ->

Grunnutfordringen med å begrense reformen til delvis avkriminalisering, er rett og slett at det i liten grad er straffverdig å bruke eller besitte narkotika til eget bruk. Man kan gjerne mene at bruken er umoralsk. Men straffverdighet skal i norsk rett bedømmes ut fra ->

skadefølgeprinsippet, og ikke fra moral. Skadefølgeprinsippet sier at en handling er straffverdig der den skader eller skaper fare for å skade for andre. Egen rusbruk dreier seg derimot om (ev.) selvskading.
Noen vil hevde at straffen likevel kan begrunnes i at ulovlig rusbruk->

indirekte skader andre mennesker, slik også overdreven alkoholkonsum gjør. Men da oppstår en ny utfordring: For spørsmålet var jo om vi kunne begrunne straff av rekreasjonsbrukere. Og nettopp i denne gruppen finner en nok en del rusbruk som i liten grad belaster andre.

Videre vil en delvis avkriminalisering skape en spenning til de ønskede preventive effekter av straff. Paradokset er at loven på sett og vis vil oppfordre brukere med en gryende rusavhengighet, til større konsum for å unnslippe strafferegimet. ->

Fredag skriver @HolmboeM og jeg i @Klassekampen at delvis avkriminalisering vil være problematisk opp mot selvinkrimineringsvernet. Den som er rusavhengig, men som ikke umiddelbart blir oppfattet slik, må selv opplyse om ytterligere rusbruk, og vil dermed risikere strengere ->

straff, stikk i strid med retten til ikke å måtte bidra til sin egen domfellelse.

Delvis avkriminalisering forutsetter et regnestykke som ikke jeg får til å gå opp.