Mange er nå skuffet over Ap sitt nei til #rusreform. Men engasjementet i saken har ikke vært forgjeves. Aldri før har jeg sett så mange ta del i en debatt om strafferett, straffens begrunnelse og straffens skadelige virkninger. Dette har vært til stor inspirasjon for meg som har
gjort faget til en vesentlig del av mitt liv. I det siste tiåret har det i strafferetten funnet sted en uheldig dreining fra troen på en human strafferettspleie, over til rop om strengere straffer og effektiviseringskutt. I de mindre straffesakene gis borgerne svært begrenset
bistand fra offentlig betalt forsvarer. Forskjellene mellom fattig og rik i domstolene er en trussel mot rettsstaten også mer generelt, og bør bekymre flere politikere. I VG i januar, ga jeg uttrykk for mine bekymringer. Jeg resirkulerer teksten nå og krysser fingrene for at
#rusreformen har bidratt til å sette justispolitikk høyt på agendaen før årets stortingsvalg. For dersom vi stiller krav til de folkevalgte, må de lytte.
Jeg brenner for en fortsatt human strafferett og bedre sosial utjevning i domstolene. vg.no/nyheter/mening…
• • •
Missing some Tweet in this thread? You can try to
force a refresh
TRÅD: Straff er et onde som er ment å føles som et onde. Av denne grunn må staten ha en holdbar begrunnelse for å straffe borgerne. Derfor bør @Arbeiderpartiet nå spørre seg om det finnes en begrunnelse som gjør det rettmessig å straffe noen rusbrukere, men ikke andre. ->
Grunnutfordringen med å begrense reformen til delvis avkriminalisering, er rett og slett at det i liten grad er straffverdig å bruke eller besitte narkotika til eget bruk. Man kan gjerne mene at bruken er umoralsk. Men straffverdighet skal i norsk rett bedømmes ut fra ->
skadefølgeprinsippet, og ikke fra moral. Skadefølgeprinsippet sier at en handling er straffverdig der den skader eller skaper fare for å skade for andre. Egen rusbruk dreier seg derimot om (ev.) selvskading.
Noen vil hevde at straffen likevel kan begrunnes i at ulovlig rusbruk->