Thread by @elinlestrange

Dette er slitsomt, men vi får ikke noe skikkelig oppgjør etter 22. juli hvis vi unngår slitsomme debatter. Derfor: Hva er galt med kronikken til Ole Gjems-Onstad SA i dag? (tråd)

Du kan lese hele teksten her.
aftenbladet.no/meninger/debat…

Første problem: Gjems-Onstad synes å ha misforstått hva det skal tas et oppgjør med. Det er ikke «høyresida», som han skriver. Om du ikke deler Breiviks tankegods, som folk på høyresida jevnt over ikke gjør, er det ikke deg vi vil snakke om.

Forslag til retting:

Innvending 2: Denne bildebruken er problematisk. Det er muligens godt ment fra desken. Men Jens’ sammenbrudd ser helt annerledes ut når det settes i sammenheng med meningene som forfektes i denne kronikken. Dårlig vurdering.

Problem 3: Der Gjems-Onstad vil ha seg frabedt at ytterste høyre problematiseres, er han mer enn villig til å legge skyld på AUF og Arbeiderpartiet selv.

Dette er det bare mulig å skrive om man elegant hopper bukk over hvem som ble angrepet 22. juli. Her viskes skillet mellom offer (AUF og Ap) og gjerningsperson ut.

Men la oss tenke tanken helt ut: La oss se for oss at AUF krevde å få beskyttelse fra politi og PST på sommerleiren i 2011. Hvordan tror dere reaksjonene fra ytterste høyre hadde vært om Arbeiderpartiet i regjering faktisk bevilget penger til vakthold for ungdomspartiet sitt?

Problem 4: Egentlig en variant av problem 1. At Gjems-Onstad ikke ser forskjell på høyrepolitikk og voldelig høyreekstremisme er veldig påfallende. Noe mer tror jeg ikke jeg skal si om akkurat det.

Problem 5 er egentlig det verste av dem alle. For her er vi på vei over i konspirasjonsteorienes verden. Som Ap-medlem er dette kjent retorikk. Påstander, direkte eller pent innpakket, om at Ap har begått en form for svik, og at landet lider som en konsekvens.

Ekstra vulgært og upassende blir det når det settes i sammenheng med terrorangrepet der vi mistet mange av våre egne. Påstander som denne verserer på nettet, og implikasjonen er altså at Arbeiderpartiet skal klandres, og (noen mener også straffes) for angrepet mot oss selv.

Skillet mellom offer og gjerningsperson er helt borte her også. 22. juli gjøres til et angrep på noen andre, uskyldige, Norge, barn, og frakobles i størst mulig grad fra organisasjonen ofrene var engasjert i. Ap-medlemmer er ikke et verdig offer, dermed må virkeligheten tilpasses

Problem 6: Nok en gjenganger fra nettdebattene. Både vi som hadde fylt 18 på Utøya, de som reddet livet på MS Thorbjørn, og en Ap-politiker som reiste til landsida, beskyldes stadig for en slags feighet. Presumptivt burde vi angrepet en væpnet terrorist med småstein eller pinner

Jeg syns forøvrig jeg ser en «sentral Ap-politiker» gripe inn og instruere Deltatroppen under et skarpt oppdrag. Politiet er en fagetat og politikere verken kan eller skal instruere dem direkte i detalj. Dette bør kronikkforfatteren, som er jurist, være svært klar over.

Problem 7: Dette er kanskje den mest hårreisende påstanden. AUF skal altså pålegges å offentlig uttrykke «anger over egen svikt». Jeg var AUF. Jeg har ikke «sviktet». Jeg var 23 år gammel og reddet livet ved å svømme. Bare flaks gjorde at jeg overlevde.

Problem 8: Gjems-Onstad vil faktisk ha et politisk oppgjør, han også. «Over hele det politiske spekteret», mot «identitetspolitikk».

Å snakka om at man har blitt forsøkt drept for sine politiske meninger reduseres altså til «identitetspolitikk»? I en lang rekke misbruk av dette begrepet er vel dette et av de grelleste eksemplene.

Kronikkforfatteren argumenterer altså for at et oppgjør med voldelig høyreekstremisme er uønsket og autoritært, men at det derimot er nødvendig med et oppgjør med de som kritiserer slik ekstremisme fordi vi har blitt forsøkt drept.

Det kan se ut som vi blir nødt å forklare forskjellen på voldelig høyreekstremisme og såkalt identitetspolitikk. Det førstnevnte er livsfarlig, og tok senest i 2018 liv i Norge. Det sistnevnte er moderat irriterende for enkelte i skravleklassen.

Problem 9: Nok et eksempel på at Ap gis ansvar og skyld for voldelig ekstremisme. Ap «gjentar noe av det som bidro til å skape Breivik». Det er vanskelig å lese dette som noe annet enn at Ap bidro til å forårsake Breiviks angrep på oss i forrige omgang.

Og til slutt: slik avsluttes denne oppvisningen i victim blaming og å stille Ap og AUF til ansvar for 22. juli. Ved å beskylde oss som ble utsatt for angrepet for å ødelegge det nasjonale fellesskapet rundt 22. juli

Til det har jeg én ting å si. Det var vi som ble angrepet. Det var vi som ble drept. «Traumet 22. juli» er ikke bare det traumatiske i å se hendelsene på nyhetene, og gråte i rosetog. Det er også fysiske traumer. Skuddskader. Søvnproblemer. Angstanfall utløst av høye lyder.

Alle som føler seg berørt av 22. juli har full rett til å ta del i sorg og traumer. Men det kan ikke tilsløre det faktum at noen av oss levde flere år, kanskje hele livet, med krigstraumer og fysiske sår. Og 77 familier mangler noen.

Å forsøke å ta eierskapet til 22. juli vekk fra de som opplevde den og ble rammet hardest, er en helt gjennomgående tendens i mørke nettdebatter. Nå også på kronikkplass i SA. Det kan ikke få stå uimotsagt.

Takk til deg som har lest så langt.

PS: Gjems-Onstad trekker en parallell mellom invasjonen i 1940 og 22. juli. Den mest åpenbare parallellen overser han glatt: at begge var høyreekstreme, voldelige angrep på norske borgeres liv og frihet.