I dag har jeg forøvrig sagt til #dax18 at jeg ikke syns det er så interessant å stille i en samtale med Vebjørn Selbekk og et «panel», når jeg har skrevet en kritikk av en rekke journalister og redaktører som ikke inkluderer Selbekk. aftenposten.no/meninger/debat…
Det er ikke noe galt med en debatt om Ytringsfrhetskommisjonen og Muhammed-karikaturene og alt det der, men må vi *alltid* ha akkurat den debatten? Kan vi ikke av og til løfte andre sider av offentlig debatt til kritisk vurdering, slik jeg forsøker å gjøre i kronikken?
Alle de aktuelle personene i media som gjorde disse vurderingene i 2011 er visst på ferie. Det har vært veldig stille siden @snorrevalen sin bok kom ut. Jeg ser fram til å høre vurderingene til norske avisredaktører og Fritt Ord anno 2011. Når de er klare for det.
Ytringsfrihet og ytringsrom er store, vanskelige temaer som krever mye av den offentlige samtalen. Det er debatter som bør ha mange og varierte stemmer. Og der ulike temaer skal kunne løftes, uavhengig av hverandre. Ikke bare alltid den samme runden.
• • •
Missing some Tweet in this thread? You can try to
force a refresh
Blant mange ting som ikke har gått som det skulle i vår felles samtale om 22. juli, er mangelen på muslimske stemmer noe av det som bekymrer meg mest. Selv personer som selv er muslimer, og som var på Utøya, har jeg sjelden sett bli invitert til å snakke om akkurat det.
I timene etter at bomben smalt, var det mange som trodde vi var utsatt for islamistisk terror. Helge Lurås var i NRK-studio store deler av kvelden, og uttalte blant annet dette.
Jeg vil ikke kritisere Lurås for noe annet enn å ha spekulert for vilt på TV.
Jeg tenkte det nemlig selv.
Da jeg hørte skuddene i naborommet på Utøya, var min mentale referanseramme Al-Qaida, og jeg husker at jeg hadde et tydelig bilde i hodet av hvordan jeg trodde de så ut.
Jeg svømte her om dagen. Mer enn 10 meter forbi det punktet der jeg når ned til bunnen. Det gjør jeg nesten aldri. Jeg holder meg nært land. Og bader sjelden om det er under 22 grader.
Etter å ha svømt over hele Tyrifjorden i vann som holdt 14 grader, reagerer hele kroppen min fortsatt med frykt om jeg svømmer i kaldt vann. Særlig om jeg ikke kan rekke bunnen. Og å bli sliten på dypet er det verste.
Svømming er jo litt tungt. Hvis jeg kjenner at jeg blir det minste sliten i vannet, snører noe seg sammen inni meg. Jeg får dårlig kontakt med pusten. Det er ikke bra, for når man er sliten må man puste skikkelig. Det blir en vond spiral.
I går begynte flere på Twitter å fortelle om at miljøer de har vokst opp i har hatt en fiendtlig eller hatefull retorikk om Arbeiderpartiet. Veldig ulike miljøer. Jeg skal prøve å skrive en tekst om dette om et par dager. Er det noen andre som vil fortelle, eller har innspill?
Dette er et ekstremt sterkt eksempel. Jeg setter veldig pris på at dere har mot til å dele slike ting med meg. Av naturlige årsaker pleier ikke folk å fortelle meg så mye om dette.
Dette er slitsomt, men vi får ikke noe skikkelig oppgjør etter 22. juli hvis vi unngår slitsomme debatter. Derfor: Hva er galt med kronikken til Ole Gjems-Onstad SA i dag? (tråd)
Første problem: Gjems-Onstad synes å ha misforstått hva det skal tas et oppgjør med. Det er ikke «høyresida», som han skriver. Om du ikke deler Breiviks tankegods, som folk på høyresida jevnt over ikke gjør, er det ikke deg vi vil snakke om.
Hvorfor får ikke kvinner det tredje barnet, selv om Erna spør aldri så pent? Jo, nå skal du faen meg få høre (tråd)
For det første er jeg allerede så sykt lei av å få spørsmål om barna adressert til meg, når barnas far står rett ved siden av meg. Menn får også færre barn. Spør dem.
For det andre: man kan ikke kutte i fødetilbud, underprioritere kvinnehelse, la folk føde alene(!), og la boligmarkedet løpe løpsk, for så å be kvinner pent om å ta (enda) en for laget. Det er ufint.
(Tråd)
Jeg har lest mange bøker om 22. juli etter hvert. Arbeiderpartiet og 22. juli skiller seg ut som den vanskeligste å lese så langt. Forfatteren tør å røre ved noen de mest ubehagelige temaene. Det vi ikke snakker om. Her er noen tanker om ting vi burde snakke om:
Fra første stund er premisset at 22. juli var et målrettet angrep på AUF og Arbeiderpartiet, og skyldtes politisk motivert og helt spesifikt hat mot oss. Det er egentlig en selvfølge. Men det er noe som sjelden sies høyt.
Jeg har bestemt meg for å si det mye oftere framover.
Det skjedde en del ting på Sundvollen som ikke har vært så mye snakket om. Offentlige myndigheter glimret med sitt fravær. Situasjonen bar mest preg av enkeltpersoner som tok ansvar, og vi som var rammet var i høyeste grad blant de enkeltpersonene. I ettertid ekstremt påfallende.