Thread by @elinlestrange

Blant mange ting som ikke har gått som det skulle i vår felles samtale om 22. juli, er mangelen på muslimske stemmer noe av det som bekymrer meg mest. Selv personer som selv er muslimer, og som var på Utøya, har jeg sjelden sett bli invitert til å snakke om akkurat det.

I timene etter at bomben smalt, var det mange som trodde vi var utsatt for islamistisk terror. Helge Lurås var i NRK-studio store deler av kvelden, og uttalte blant annet dette.

Jeg vil ikke kritisere Lurås for noe annet enn å ha spekulert for vilt på TV.

Jeg tenkte det nemlig selv.

Da jeg hørte skuddene i naborommet på Utøya, var min mentale referanseramme Al-Qaida, og jeg husker at jeg hadde et tydelig bilde i hodet av hvordan jeg trodde de så ut.

Et kjapt Google-søk gir faktisk en rimelig god illustrasjon på det jeg så for meg inni hodet mitt da jeg hørte skuddene. Sandfarget kamuflasje, svart tekstil foran ansiktet. Det var et veldig konkret mentalt bilde, som så omtrent akkurat sånn her ut.

Det er selvfølgelig flaut å ha tenkt sånn. Men det er også grunner til det, tror jeg. Bildene min hjerne kunne hente fram av terrorister, kom fra filmer, nyhetsdekning, fra kulturen jeg lever i. Fra 11. september. Det er ikke tilfeldig at jeg finner mitt mentale bilde på Google.

I møte med en stor fare, er det amygdala som tar over styringen i hjernen. Amygdala har ikke mye etikk, moral eller verdier. Amygdala er en krokodille. Den vil bare leve. Og for å nå det målet, må amygdala være skeptisk, konspiratorisk, ja, fremmedfiendtlig om det trengs.

Det var veldig mange i Norge som opplevde mye frykt den 22. juli. Mange ble også sinte og fordomsfulle. Noen av dem var kanskje fordomsfulle til vanlig. Men sikkert ikke alle.

Og norske muslimer. De ble utsatt for tilrop. Utilslørt rasisme. Blind vold.

Flere har fortalt sterke historier om hvor redde de hadde vært for at dette skulle være islamistisk terror. @sumaya_jirde var tretten år, og var redd.

Det skjønner jeg veldig godt. Jeg tror det ville blitt fryktelig stygt.

Det er ekstremt vondt at gjerningsmannen 22. juli var oppvokst bare noen mil fra meg. Det er vondt at han heter Anders. Allikevel var min sterkeste følelse da jeg fikk vite det, en enorm lettelse.

Hvis jeg følte det sånn, hva må ikke noen som var redd for å få skylda ha følt?

Alt dette ble godt dekket i mediene den første tiden. Men så ble det stille. Og i ti år, har det vært for lite journalistikk og for få samtaler som løfter norske muslimers opplevelse av å leve i et land der 22. juli har skjedd.

77 mennesker ble drept på grunn av muslimhat. Hvor ofte spør vi norske muslimer hvordan det er for dem?

Og nå mener jeg spør, ikke konfronterer eller gir skyld.

22. juli var et angrep på mange ting. På demokratiet, på Norge, på oss alle. På ytringsfriheten.

Det var et angrep på AUF, Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen.

Og det var et angrep på det flerkulturelle Norge. Det snakker vi for lite om.

Gjerningsmannen sa selv at hans viktigste beveggrunn for å drepe, var å skape oppmerksomhet om at muslimer vil «overta» Europa. Det er selvfølgelig en farlig og usann konspirasjonsteori, med historiske paralleller til jødehatet.

Det er også et tankegods som er mer synlig i offentligheten i dag, enn for ti år siden.

Kan vi virkelig ha en opplyst offentlig samtale om det, hvis de som rammes av hatet ikke inviteres aktivt til å delta?

De som bekymrer seg for utenforskap og radikalisering, burde vært de første til å bry seg om dette. Å ikke få høre til, og ikke være en del av et vi, er nesten alltid en faktor når folk melder seg ut av samfunnet.

Dette må vi klare å gjøre bedre de neste ti årene.