Jeg svømte her om dagen. Mer enn 10 meter forbi det punktet der jeg når ned til bunnen. Det gjør jeg nesten aldri. Jeg holder meg nært land. Og bader sjelden om det er under 22 grader.
Etter å ha svømt over hele Tyrifjorden i vann som holdt 14 grader, reagerer hele kroppen min fortsatt med frykt om jeg svømmer i kaldt vann. Særlig om jeg ikke kan rekke bunnen. Og å bli sliten på dypet er det verste.
Svømming er jo litt tungt. Hvis jeg kjenner at jeg blir det minste sliten i vannet, snører noe seg sammen inni meg. Jeg får dårlig kontakt med pusten. Det er ikke bra, for når man er sliten må man puste skikkelig. Det blir en vond spiral.
Det var mye annet jeg var redd for etter 22. juli, som jeg måtte avvenne meg frykten for. Å kjøre t-bane, for eksempel. Høye lyder. Være i rom uten nødutgang. De tingene er man avhengig av å kunne gjøre, om man skal kunne leve nogenlunde normalt.
Eksponeringsterapi er hardt arbeid. De første gangene man skal gjøre noe man er redd for, er det ganske jævlig. Så blir det litt og litt lettere. Til slutt går det ganske greit.
Siden eksponering er fælt, har jeg vært mest opptatt av å lære meg å tåle de tingene jeg *må* mestre
Bading og svømming gjør vi jo mest for trivselens skyld. Om det ikke er hyggelig, forsvinner mye av vitsen med aktiviteten. Så da har jeg ikke gjort det så mye.
Hvis jeg først skal bade, må det være varmt i vannet. Blå himmel, ikke regn eller mørkt. Grunt vann.
Løping i skog er en annen sånn ting som vi gjør mest for å ha det bra. Jeg løper ikke i skogen lenger. Kan småjogge litt, men ikke løpe fort og lenge. Hvis jeg får blodsmak i munnen, kan det ikke lukte våt skogbunn. Det går bare ikke.
Og jeg går nesten aldri på kino. Kino skal også være fint. Det blir for høy lyd, og det er jo skyting i nesten alle filmer. Jeg kan tåle skyting, men helst ikke på surround. Det blir ikke en god opplevelse. Så hvorfor skal jeg betale for det, og bruke barnevakt, når det er fælt.
Hvorfor forteller jeg dette? Jo, fordi én av 20 personer får PTSD i løpet av livet. Du kjenner flere. Hvis de oppfører seg rart, og det virker helt ulogisk for deg, så kan det hende det er veldig gode grunner til at de gjør som de gjør. Så spør. Lær. Ikke døm. Og ikke le.
Jeg fyller neppe de kliniske kriteriene for PTSD lenger. Jeg har verken mareritt eller flashbacks, for eksempel. Men det betyr ikke at livet mitt er som før. Man kan bli ganske frisk. Men ikke alltid helt som man var før. Ikke alltid helt som deg.
• • •
Missing some Tweet in this thread? You can try to
force a refresh
Blant mange ting som ikke har gått som det skulle i vår felles samtale om 22. juli, er mangelen på muslimske stemmer noe av det som bekymrer meg mest. Selv personer som selv er muslimer, og som var på Utøya, har jeg sjelden sett bli invitert til å snakke om akkurat det.
I timene etter at bomben smalt, var det mange som trodde vi var utsatt for islamistisk terror. Helge Lurås var i NRK-studio store deler av kvelden, og uttalte blant annet dette.
Jeg vil ikke kritisere Lurås for noe annet enn å ha spekulert for vilt på TV.
Jeg tenkte det nemlig selv.
Da jeg hørte skuddene i naborommet på Utøya, var min mentale referanseramme Al-Qaida, og jeg husker at jeg hadde et tydelig bilde i hodet av hvordan jeg trodde de så ut.
I går begynte flere på Twitter å fortelle om at miljøer de har vokst opp i har hatt en fiendtlig eller hatefull retorikk om Arbeiderpartiet. Veldig ulike miljøer. Jeg skal prøve å skrive en tekst om dette om et par dager. Er det noen andre som vil fortelle, eller har innspill?
Dette er et ekstremt sterkt eksempel. Jeg setter veldig pris på at dere har mot til å dele slike ting med meg. Av naturlige årsaker pleier ikke folk å fortelle meg så mye om dette.
I dag har jeg forøvrig sagt til #dax18 at jeg ikke syns det er så interessant å stille i en samtale med Vebjørn Selbekk og et «panel», når jeg har skrevet en kritikk av en rekke journalister og redaktører som ikke inkluderer Selbekk. aftenposten.no/meninger/debat…
Dette er slitsomt, men vi får ikke noe skikkelig oppgjør etter 22. juli hvis vi unngår slitsomme debatter. Derfor: Hva er galt med kronikken til Ole Gjems-Onstad SA i dag? (tråd)
Første problem: Gjems-Onstad synes å ha misforstått hva det skal tas et oppgjør med. Det er ikke «høyresida», som han skriver. Om du ikke deler Breiviks tankegods, som folk på høyresida jevnt over ikke gjør, er det ikke deg vi vil snakke om.
Hvorfor får ikke kvinner det tredje barnet, selv om Erna spør aldri så pent? Jo, nå skal du faen meg få høre (tråd)
For det første er jeg allerede så sykt lei av å få spørsmål om barna adressert til meg, når barnas far står rett ved siden av meg. Menn får også færre barn. Spør dem.
For det andre: man kan ikke kutte i fødetilbud, underprioritere kvinnehelse, la folk føde alene(!), og la boligmarkedet løpe løpsk, for så å be kvinner pent om å ta (enda) en for laget. Det er ufint.
(Tråd)
Jeg har lest mange bøker om 22. juli etter hvert. Arbeiderpartiet og 22. juli skiller seg ut som den vanskeligste å lese så langt. Forfatteren tør å røre ved noen de mest ubehagelige temaene. Det vi ikke snakker om. Her er noen tanker om ting vi burde snakke om:
Fra første stund er premisset at 22. juli var et målrettet angrep på AUF og Arbeiderpartiet, og skyldtes politisk motivert og helt spesifikt hat mot oss. Det er egentlig en selvfølge. Men det er noe som sjelden sies høyt.
Jeg har bestemt meg for å si det mye oftere framover.
Det skjedde en del ting på Sundvollen som ikke har vært så mye snakket om. Offentlige myndigheter glimret med sitt fravær. Situasjonen bar mest preg av enkeltpersoner som tok ansvar, og vi som var rammet var i høyeste grad blant de enkeltpersonene. I ettertid ekstremt påfallende.