Thread by @elinlestrange

Jeg svømte her om dagen. Mer enn 10 meter forbi det punktet der jeg når ned til bunnen. Det gjør jeg nesten aldri. Jeg holder meg nært land. Og bader sjelden om det er under 22 grader.

Etter å ha svømt over hele Tyrifjorden i vann som holdt 14 grader, reagerer hele kroppen min fortsatt med frykt om jeg svømmer i kaldt vann. Særlig om jeg ikke kan rekke bunnen. Og å bli sliten på dypet er det verste.

Svømming er jo litt tungt. Hvis jeg kjenner at jeg blir det minste sliten i vannet, snører noe seg sammen inni meg. Jeg får dårlig kontakt med pusten. Det er ikke bra, for når man er sliten må man puste skikkelig. Det blir en vond spiral.

Det var mye annet jeg var redd for etter 22. juli, som jeg måtte avvenne meg frykten for. Å kjøre t-bane, for eksempel. Høye lyder. Være i rom uten nødutgang. De tingene er man avhengig av å kunne gjøre, om man skal kunne leve nogenlunde normalt.

Eksponeringsterapi er hardt arbeid. De første gangene man skal gjøre noe man er redd for, er det ganske jævlig. Så blir det litt og litt lettere. Til slutt går det ganske greit.

Siden eksponering er fælt, har jeg vært mest opptatt av å lære meg å tåle de tingene jeg *må* mestre

Bading og svømming gjør vi jo mest for trivselens skyld. Om det ikke er hyggelig, forsvinner mye av vitsen med aktiviteten. Så da har jeg ikke gjort det så mye.

Hvis jeg først skal bade, må det være varmt i vannet. Blå himmel, ikke regn eller mørkt. Grunt vann.

Løping i skog er en annen sånn ting som vi gjør mest for å ha det bra. Jeg løper ikke i skogen lenger. Kan småjogge litt, men ikke løpe fort og lenge. Hvis jeg får blodsmak i munnen, kan det ikke lukte våt skogbunn. Det går bare ikke.

Og jeg går nesten aldri på kino. Kino skal også være fint. Det blir for høy lyd, og det er jo skyting i nesten alle filmer. Jeg kan tåle skyting, men helst ikke på surround. Det blir ikke en god opplevelse. Så hvorfor skal jeg betale for det, og bruke barnevakt, når det er fælt.

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, fordi én av 20 personer får PTSD i løpet av livet. Du kjenner flere. Hvis de oppfører seg rart, og det virker helt ulogisk for deg, så kan det hende det er veldig gode grunner til at de gjør som de gjør. Så spør. Lær. Ikke døm. Og ikke le.

Jeg fyller neppe de kliniske kriteriene for PTSD lenger. Jeg har verken mareritt eller flashbacks, for eksempel. Men det betyr ikke at livet mitt er som før. Man kan bli ganske frisk. Men ikke alltid helt som man var før. Ikke alltid helt som deg.