Endelig. Endelig kommer det fram. Endelig blir den mest nedrige journalistikken om ofrene 22. juli konfrontert. vg.no/nyheter/innenr…
For det var aldri tøft og modig å «avsløre» at folk på Utøya gjorde alt for å redde livet. Det var aldri «viktig» å trykke utdrag fra avhørene til overlevende, mot deres ønsker. Det var dumt. Det var et overtramp. Det bidro til å skape hets og hat mot ofrene.
MS Thorbjørn har blitt en veldig vellykka konspirasjonsteori.
I de stygge kommentarfeltene om 22. juli, er disse påstandene nesten alltid å finne.
I noen verdensbilder passer 22. juli dårlig inn. For noen et AUF makta, ikke ofrene. Da passer MS Thorbjørn-konspirasjonen godt.
Disse påstandene er både effektive og populære. De bidrar til å tilsløre hvem som ble angrepet 22. juli. De skaper et skille mellom ofrene 22. juli, og AUF og Arbeiderpartiet. Hvis du har problemer med å syns synd på Arbeiderpartiet, kan du finne svar her.
Dette burde media forstått bedre for 10 år siden, da de drev med gravejournalistikken sin mot ofrene. Det lyste mot dem i deres egne kommentarfelt. De kunne gjort mye annerledes i denne saken. Det håper jeg de er villige til å ta lærdom av nå.
AUF og de overlevende ble utsatt for det Aftenposten omtaler som «systemkritisk» journalistikk ganske tidlig etter 22. juli. Her er kilde på den påstanden også. Jeg spør meg om vi egentlig var «systemet» på den tiden, jeg gjør jo det.
Med all mulig forståelse for at Arbeiderpartiet var i regjering på den tiden: AUF var ikke regjeringa. AUF er en selvstendig organisasjon. Og disse sakene begynte få uker etter terroren. Avhørene sto på trykk før det var gått et halvt år. Før rettssaken var i gang.
Mange fra AUF går senere over i Arbeiderpartiet og maktposisjoner. Kanskje opplevdes vi derfor mer som makta enn vi faktisk var. Men langt fra alle gjør det. Og behandlingen man får i media, må være basert på hvem man er på det tidspunktet dekningen skjer.
På MS Thorbjørn var det flere mindreårige. Det var personer der som aldri har søkt nasjonal medieoppmerksomhet, verken før eller etter 22. juli.
Det er håp om at denne refleksjonen kan skje i mediene nå, etter at @LarsHjetland endelig fortalte (fy fader så stolt jeg er av deg, Lars ❤️).
Til slutt: Akkurat nå har Nettavisen et kommentarfelt som flommer over av dritt om de som reddet livet på MS Thorbjørn. Når man leser det som påstås der, bør det ikke overraske noen at de det gjelder ikke har ønsket å snakke om dette i offentligheten.
• • •
Missing some Tweet in this thread? You can try to
force a refresh
Det er fint og viktig å se at mange redaksjoner nå gjennomgår enkeltbeslutninger de har tatt de siste ti årene. Men kjernen i kritikken har aldri handlet om én enkelt formulering eller beslutning. Den handler om helheten.
Mange redaksjoner, mange premissleverandører, som kollektivt forvalter vår felles offentlige samtale. Som sammen, kollektivt, ikke klarte å legge til rette for vanskelige og viktige samtaler etter 22. juli.
«Hvorfor vil ingen svare på Elin L’Estrange sin kritikk», spurte @snorrevalen. Per Edgar Kokkvold svarer med å svare Snorre Valen. Det er kanskje lettere å si imot ham enn meg? Jaja.
Det er helt greit å «si det andre ikke liker å høre». Men ha nå i alle fall respekt nok til å se meg i øynene og si det. Jeg er voksen, jeg tåler det.
Jeg forstår absolutt at det er vanskelig å si imot oss som overlevde. Men tenk dere å være den folk ikke klarer å snakke med.
Mediedebatt skjer ofte av, om og med journalister. I denne saken har en rekke personer som overlevde 22. juli bedt om å bli hørt og tatt på alvor. Dere skal få snakke sammen i enerom, som jeg vet en del av dere allerede gjør. Men vær snill og ikke snakk over hodene våre.
Blant mange ting som ikke har gått som det skulle i vår felles samtale om 22. juli, er mangelen på muslimske stemmer noe av det som bekymrer meg mest. Selv personer som selv er muslimer, og som var på Utøya, har jeg sjelden sett bli invitert til å snakke om akkurat det.
I timene etter at bomben smalt, var det mange som trodde vi var utsatt for islamistisk terror. Helge Lurås var i NRK-studio store deler av kvelden, og uttalte blant annet dette.
Jeg vil ikke kritisere Lurås for noe annet enn å ha spekulert for vilt på TV.
Jeg tenkte det nemlig selv.
Da jeg hørte skuddene i naborommet på Utøya, var min mentale referanseramme Al-Qaida, og jeg husker at jeg hadde et tydelig bilde i hodet av hvordan jeg trodde de så ut.
Jeg svømte her om dagen. Mer enn 10 meter forbi det punktet der jeg når ned til bunnen. Det gjør jeg nesten aldri. Jeg holder meg nært land. Og bader sjelden om det er under 22 grader.
Etter å ha svømt over hele Tyrifjorden i vann som holdt 14 grader, reagerer hele kroppen min fortsatt med frykt om jeg svømmer i kaldt vann. Særlig om jeg ikke kan rekke bunnen. Og å bli sliten på dypet er det verste.
Svømming er jo litt tungt. Hvis jeg kjenner at jeg blir det minste sliten i vannet, snører noe seg sammen inni meg. Jeg får dårlig kontakt med pusten. Det er ikke bra, for når man er sliten må man puste skikkelig. Det blir en vond spiral.
I går begynte flere på Twitter å fortelle om at miljøer de har vokst opp i har hatt en fiendtlig eller hatefull retorikk om Arbeiderpartiet. Veldig ulike miljøer. Jeg skal prøve å skrive en tekst om dette om et par dager. Er det noen andre som vil fortelle, eller har innspill?
Dette er et ekstremt sterkt eksempel. Jeg setter veldig pris på at dere har mot til å dele slike ting med meg. Av naturlige årsaker pleier ikke folk å fortelle meg så mye om dette.
I dag har jeg forøvrig sagt til #dax18 at jeg ikke syns det er så interessant å stille i en samtale med Vebjørn Selbekk og et «panel», når jeg har skrevet en kritikk av en rekke journalister og redaktører som ikke inkluderer Selbekk. aftenposten.no/meninger/debat…