Thread by @Frk_Mona

Herregud. Jeg er akkurat ferdig med dagens time hos DPS, og det ser ut til at jeg får fortsette!

I dag orka jeg ikke gå runden på 22. juli-senteret da jeg var der med støttegruppa. Jeg kjente jeg ikke hadde styrke til det. Da er det fint å være med folk som ikke stiller spørsmål rundt det.

Merker at det har vært en krevende kveld, selv om det var hyggelig. Hodet mitt er helt kokt nå, jeg sliter med å finne roen.

Herregud, det er jammen ikke lett å forholde seg til NAV. Da jeg søkte om AAP stod det at jeg måtte registrere meg på NAV.no. Det fikk jeg ikke gjort, så jeg kontaktet NAV, som sa det kunne jeg vente med til søknaden min var behandlet.

I dag fikk jeg melding fra NAV lokalt, der det står at jeg må registrere meg for at søknaden skal kunne behandles. Jeg svarte at jeg ikke hadde fått til å gjøre det før, og at NAV sentralt sa det var fordi jeg stod registrert som sykemeldt og at jeg skulle vente.

Den ansatte på NAV lokalt ringte meg opp, og forklarte hvor jeg skulle gå for å legge inn CV. Jeg gjorde så det, men vil gjerne vite at alt er i orden. Så jeg ringte NAV, og fikk prate med en på NAV sentralt.

Han sa at jeg stod registrert som sykemeldt og at det lå inne sperre på meg pga det, så jeg ikke får registrert meg selv om jeg har lagt inn CV. Så han skulle sende beskjed til hun på NAV lokalt og si fra, så hun fikk hjelpe meg og også ringe meg opp igjen.

Herregud, er det rart man blir forvirra av NAV?! De ansatte selv har ikke kontroll, men det forventes at vi som trenger deres hjelp skal ha det???!!!

Men, gode ting skjer også. Jeg var på DPS igjen i dag, og fikk bekrefta at jeg får fortsette. Faktisk skal jeg gå til hun som var med på samtalen forrige gang. Vi skal ha første time i midten av august.

Det føles trygt og godt å vite at jeg har hjelp også etter sommeren. Jeg har fortsatt hjelp til å finne tilbake til en hverdag som jeg kan håndtere.

En oppdatering ang. NAV: Dama på NAV ringte meg opp igjen, og sa hun hadde fått beskjed at jeg måtte velge alt. 2 når jeg skulle registrere meg. Jeg: Eh, jeg får ikke opp noen alternativer, jeg får bare opp at det er stengt for registrering fordi jeg er sykemeldt.

Hun: Eh, ok, hun visste ikke noe om det, hun hadde bare fått beskjed jeg skulle velge alt. 2.
Jeg: Vel, fyren på NAV sentralt sa det var stengt for registrering, så dere må åpne for det.
Hun: Eh, ok, hun visste ikke da, og måtte sjekke dette opp.

Litt senere fikk jeg en melding på nav.no, der det stod at nå var jeg registrert. Så til slutt kom det visst i orden da.

Dette får meg til å tenke på noe.. Hva hvis jeg ikke hadde ringt NAV sentralt første gangen, for å sjekke om alt var i orden, da jeg hadde gjort det hun sa jeg skulle gjøre da? Hvor lang tid hadde det tatt før noen hadde fanga opp at ting var feil?

Og hvor lang tid ville det da tatt før søknaden min ville blitt starta behandla?

Det er jo helt håpløst at vi som er brukere skal måtte dobbeltsjekke at ting er i orden, når vi har gjort det vi fikk beskjed om å gjøre? Det er helt håpløst at vi skal bruke tid og energi på å ordne opp i NAV sitt rot.

Førstkommende tirsdag har jeg siste time på DPS med nåværende behandler. Det føles veldig merkelig å tenke på.

Fikk for kort tid siden en mail som vippa meg av pinnen. Kjenner jeg er både sint, lei meg og skuffa, og jeg jobber som pokker med å holde meg rolig her. Følelsene flommer litt over. Klemmer, gode ord og søte kattevideoer mottas alle med stor takknemlighet.

I dag har jeg siste time med nåværende behandler. Blir merkelig å ikke skulle møte henne igjen.
Følte denne t-skjorta var perfekt for en DPS-time... 🙃

Glemte synstolking av bilde!
Er et Picasso-bilde på den, og teksten "Human error".

Nå har jeg akkurat sagt farvel til psykologen min. Det var skikkelig trist, for å være helt ærlig. Det er så utrolig merkelig å vite at jeg skal aldri tilbake til henne igjen.

Fikk i dag et brev fra NAV, med vedtak på vurdering av mulighetene mine på arbeidsmarkedet. Visste ikke at jeg skulle få et sånt brev. Aldri vært borti før heller. Så jeg måtte kontakte dem for å være sikker på at jeg skjønte ting riktig.

De har kommet fram til at jeg kan fortsette i samme jobben jeg har og at jeg har behov for medisinsk behandling, og at jeg trenger bistand fra NAV for å kunne gjøre dette. Så nå må jeg vente på selve vedtaket på AAP-søknaden.

NÅ kan jeg iallfall ta skikkelig ferie, og koble vekk fra alt dette, for akkurat nå er jeg verken sykemeldt eller på AAP, og jeg kan ikke gjøre annet enn å vente på svar på søknad.

Når det føles som verden bare raser sammen rundt meg.
Når alt bare er mørkt.
Når det vonde er altoppslukende.
Når jeg bare har lyst å gi opp.

Da trenger jeg deg.

Du som ser meg.
Du som hører hjertet mitt slå.
Du som lytter til tankene mine.
Du som aksepterer.

Jeg sendte melding til kjæresten og sa jeg ikke har en god dag, og ikke orker handle. "Hva vil du spise?" fikk jeg tilbake.
Jeg er så takknemlig for å ha en kjæreste som forstår ❤️

Den siste uka har jeg hatt både et par helt jævlige vonde dager, og et par superfine dager. Stikkordet for hva som avgjør hvordan dagene har vært, er påvirkning fra folk rundt meg. Vær greie mot andre, folkens, dine ord og handlinger kan utgjøre forskjellen på himmel og helvete.

Det er egentlig ganske stressende å ha lært at folk som ikke svarer kan være døde..

Det er så vondt når jeg kjenner jeg ikke vil leve. Når alt er så mørkt, så fortvilende, at jeg bare ikke vil finnes mer. Når det gjør vondt å puste. Når det gjør vondt å leve.

Har hatt skikkelig sammenbrudd i kveld. Et skikkelig anfall. Jeg slet skikkelig med å komme meg ut av det. Alt var vondt. Det gjorde vondt å puste. Det gjorde vondt når hjertet slo. Tankene mine var vonde. Kroppen verket i smerte.

Men det aller vondeste, er det at alt sitter inni meg. Smerten er inni meg selv. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal få den vekk.

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare roe meg ned. Hvordan jeg skulle få til å puste rolig. Hvordan jeg skulle få normal puls. Jeg prøvde. Så hardt. Uten at det hjalp.

Jeg blir så innmari sliten av sånne anfall. Føler meg helt utslitt og tom etterpå. All energien er spist opp, ingen reservelagre gjenstår.

Skulle egentlig se en film nå, men merker at jeg klarer ikke konsentrere meg. Har sett kanskje 15 min, og jeg aner ikke hva som har skjedd. Er helt utslått etter anfallet. Virkelig utslått.

På sett og vis bør jeg sikkert bare legge meg. Få sove. Samtidig som det er så fullt, så kaos i hodet nå, at jeg er redd for å legge meg. Redd for natta. Redd for tankene. Redd for mareritt.

Er helt utafor. Tårene bare triller her.

Når alt føles mørkt, føles alt virkelig mørkt. Når jeg da får en virkelig rørende melding brister det for meg. Da strømmer tårene på. For da føler jeg meg sett. Det gjør samtidig enda vondere da, fordi da blir alt så ekte, på en måte.

Jeg er elendig på å si fra til vennene mine at jeg trenger dem. At jeg har vondt. Er nok mest fordi jeg er opplært til at jeg er en byrde når jeg har det vondt. Jeg føler meg som en byrde.

Det tok tid å klare stå opp i dag. Jobber med saken nå. Kjenner følelsen fra i går sitter sterkere i enn jeg har lyst å innrømme. Det går bedre, men merker jeg er "shaky". Skal ikke mye til for å velte lasset, lissom.

Når jeg har det sånn her, pleier jeg ofte prøve unngå svare når folk spør hvordan jeg har det. Jeg vil ikke lyve, men det gjør vondt å være ærlig. Så jeg prøver unngå. Spør heller hvordan den andre har det. De fleste spør ikke igjen. De registrerer ikke at jeg unngår spørsmålet.

Det å bli spurt igjen viser at personen virkelig ser meg. Det er godt og vondt på samme tid. Det er så ekte.

Gårsdagens anfall var skikkelig, skikkelig ille. Det varte i noen timer. Og når kjæresten lå og holdt meg tett, tett inntil seg, slet jeg fortsatt med å få roen. Jeg skalv. Ikke fordi jeg frøs. Men fordi kroppen var så anspent, hjertet banka så fort.. Kroppen var i beredskap.

Jeg trodde det gikk greit nå, men merka akkurat at det var jammen ikke mye som skulle til nå før jeg ble lei meg her. Så følelsene er visst ikke helt stabilisert enda likevel... Faen, som jeg hater det her. Jeg hater å ha null kontroll over meg selv.

Jeg hater å overreagere. Jeg hater at følelsene rekker finger til fornuften, og vinner. Når jeg v e t at det er ingen grunn til å reagere som jeg gjør.

Det, igjen, fører til at jeg føler meg enda teitere. Så har vi det gående..

Det er så altfor lett å legge merke til og huske det som er kjipt og vondt. I stedet for det som er godt og bra.

Alle gangene man følte seg utenfor, i stedet for når man følte man var med. Det irriterer meg. For det er med å skape de vonde følelsene som spiser meg opp, sakte, men sikkert.

Jeg er ikke noe god sted nå. Virkelig ikke. Håper det bare er en av bølgedalene, at jeg snart kommer opp for å puste litt mer igjen.

Denne måneden, som folk flest liker, omtales av meg som den svarte måneden. Jeg vet at desto nærmere vi kommer 22. juli, desto mer ustabil blir jeg. Desto mørkere blir min verden. Desto svartere blir tankene og humøret. Desto vondere gjør det i hjertet mitt. I kroppen min.

Jeg orker ikke ha det sånn i flere uker. Jeg må opp for luft. Jeg trenger pauser. Jeg trenger lys.

Det som er ekstra krevende med at min verden blir mørkere jo nærmere vi kommer 22. juli, er at jeg må jobbe ekstra hardt for å ikke bryte sammen. Det er midt i ferie- og familietid, og jeg må på et vis klare stå oppreist