7 år siden terroren 22. juli. Hatet har ikke forsvunnet. Tvert imot: det har blitt mer normalt. Hva har vi gjort feil? Jeg har noen teorier:
1) Etter terroren trodde portvokterne i norsk offentlig debatt at "troll sprekker i sola". Det åpnet døra enda videre for ideene som inspirerte Breivik.
Konspirasjonsteorier mot Arbeiderpartiet og borgerkrigsretorikk finner vi både hos statsstøttede Human rights service og i milliardær-støttede Resett. Document.no er nå tatt inn i varmen hos redaktørforeningen
Det var i grunn ganske absurd å basere oss på et fabeldyr. Troll finnes ikke, og de fleste levende vesener trenger sollys for å leve. Breiviks tankegods har blomstra i alt sollyset. Trollene blei bare brunere i sola.
Det som faktisk trengtes - lutrende, kritisk søkelys på hatet, ble overlatt til idealister og små organisasjoner med liten definisjonsmakt, som gjerne ble avskrevet som moralister og en trussel mot ytringsfriheten når vi protesterte mot at konspirasjonsteorier fikk så mye plass.
Redaktørstanden var ennå rusa på kaikaturstriden, og sleit med forskjellen på ytringsfrihet og publiseringsplikt.
2) Politikerne gikk for langt i å avpolitisere terroren for "borgfredens" skyld. Gang på gang har man insistert på at Frp og deres politiske omland ikke kan slås i hardtkorn med Breiviks terror. Og gang på gang har Frp flørtet med den samme farlige konspirasjonsteoriene mot Ap.
En ensidig våpenhvile, der det alltid er ofrene for terror som skal besinne seg og ta ansvar for å bevare den hyggelige stemninga, er uholdbar.
Her har Høyre det største ansvaret. Erna Solberg har gang på gang gitt viktige ministerposter til noen av de drøyeste stemmene i Frp, fra Per-Willy Amundsen til Per Sandberg til Sylvi Listhaug.
Ernas manglende vilje eller evne til å sette en moralsk standard for sin egen regjering har vært en alvorlig svikt overfor ofrene etter 22. juli.
3) Ideologien bak terroren ble ikke godt nok forstått. Breiviks terror var ikke bare basert på galskap. Han var en politisk ekstremist som ligner mye på andre ekstremister.
Først og fremst ligner han på de mange sinte unge mennene som har begått terror med skytevåpen i USA de siste tiårene. De er overveldende grad drevet av hat mot kvinner og minoriteter, og nesten samtlige er radikalisert på nett.
Breivik fant selv mye inspirasjon fra amerikanske ekstrem-nettsteder. Ideologien som inspirerer disse mennene til terror har også hatt et voksende politisk gjennomslag, ikke minst i USA.
Det nye ekstrem-høyre har blitt kraftig oppmuntret av Trump, og fått sine representanter i regjering blant folk som Stephen Miller. Breivik var ikke noe unikt fenomen, men en del av en nettbasert og stadig voksende nyfascistisk bevegelse som bruker vold og trusler som metode.
I USA er mønsteret det samme som i Norge: etterlatte og ofre for terror utsettes for massive mengder trusler og hets. Det er ikke et trist uttrykk for menneskenes natur. Det er en politisk strategi.
Vi har vært alt for naive overfor disse nyfascistene, i kontrast til den store oppmerksomheten vi som samfunn har rettet mot islamistisk ekstremisme. Noe som er paradoksalt med tanke både på erfaringene fra 22. Juli og på mengden av hets og trusler fra ytre høyre.
Heldigvis tror jeg dette er i ferd med å endre seg. Ikke minst fordi flere av ofrene nå er i ferd med å bli sterkere stemmer i offentligheten.
I år har Norges største aviser vært forbilledlig klare i å adressere hatet mot Arbeiderpartiet på kommentar- og lederplass. Stortinget satte foten ned for Listhaug. Det er ennå for lite, og alt for seint. Men la oss håpe 2018 kan bli et vendepunkt.
