Thread by @nakrissimo

Jeg merker jeg holder på å fyre meg skikkelig opp over at folk se ut til å helt seriøst mene at det må være ok å bare snakke med random «jenter» de ser på banen/ute i verden. Vel, her får dere en ca 10 år gammel historie om en fyr som «ikke er sånn farlig, altså».

Ca høsten 2008, nærmer seg desember og jeg sitter alene hjemme en formiddag. Mobilen ringer fra skjult nummer. Stemmen høres ut som en telefonselger. «Hei, dette er NN (husker ikke navn, men whatever), snakker jeg med Nadia Kristiansen Tokerud?» «ehh, ja?»

Jeg venter på å høre hva han prøver å selge meg, da han forteller at han har sett meg på gata, synes jeg var søt og lurer på om vi kan ta en kaffe en dag.

Han vil ikke si hvor han har meg fra, eller hvordan han fikk tak i navnet mitt, men han vet adressa mi (den sto i katalogen)

Jeg prøver å si at jeg ikke er interessert i det. Han mener vi kan bli gode venner. Det blir klart at han har et håp om «mer enn en venn». Jeg forteller at jeg ikke har lyst på flere venner, og at jeg allerede har en kjæreste («det kan fikses»)

Han ringer flere ganger. Alltid fra skjult nummer. Etter andre gangen slutter jeg å svare på skjult nummer. Noen ganger, om eksen var der, fikk jeg han til å svare. Da ble det alltid lagt på.

Det går noen måneder og jeg glemmer episodene. Jeg fjernet nummer og adresse fra telefonkatalogen. Jeg var telefonselger da jeg var 16 og husker at enkelte av kollegaene mine der køddet på den måten, så jeg tenker ikke stort mer over det før en vakker forsommerdag.

Jeg gikk av bussen er stopp tidligere for å handle. Jeg gikk veien nærmest elva hjem med to tunge poser (jeg bodde på Anker Studentboliger på denne tida, ved legevakta). På gangstien, bak byggene der det sjeldent går folk kommer det plutselig en opp på sida av meg.

Stemmen virker kjent. «Hei, jeg er NN, det er du som er Nadia, ikke sant? Jeg lurte på om du vil ta en kaffe med meg»

Jeg er på tur hjem. Eksen er fortsatt på skolen. Det er ingen hjemme. Blodet blir til is i årene mine og jeg får mest lyst til å hyle.

«Jegharplanerogmåskyndemeghjemheltsant» sier jeg fort og strener så fort jeg kan til nabobygget mitt, der jeg håper at vennene mine er hjemme. Det er de heldigvis, så jeg får komme inn og sitter og skjelver på kjøkkengulvet deres til eksen kommer hjem.

Denne fyren var aldri voldelig. Stemmen hans var vennlig og han truet aldri. Han var insisterende på at han fortjente en sjanse til å bli kjent med meg, og til slutt tok han til motet med å komme opp til meg på gata. Det kan hende han var helt ufarlig, men det kan ikke jeg vite.

Det kan hende han ikke eide sosiale antenner og ikke forsto at oppførselen hans var skummel.

Jeg flyttet heldigvis et par uker etter den siste episoden, og etter det har det kun vært jobbadressa mi du finner offentlig.

Jeg kjenner fortsatt det knyter seg i magen når folk kommer opp og snakker til meg. Her om dagen sto jeg med hodetelefoner på mens jeg så på blader på Narvesen da en fyr ble sur for at jeg ikke tok de av med en gang så han fikk spurt om jeg er en sånn som leser blader.

Det ble ikke et blad på meg den dagen. Sorry, Narvesen.

Poenget er: Du er kanskje ikke skummel, men den du har lyst til å snakke med kan fortsatt kjenne på et ubehag fordi de rett og slett ikke vet hvordan du vil reagere på avslag.

Det er koselig med nye bekjentskaper, men det er også fint å få lov til å være asosial i fred.

En ting som slår meg: Det er lettere å få unger til å forstå konseptet «la oss se om hunden har lyst til å hilse før vi klapper den» uten at de blir sutrete om hun ikke vil, enn for enkelte voksne å klare lignende med folk som vil være i fred.

Jeg kunne sikkert skrevet hundre sånne her tråder til. Ikke alle er veldig ille, men jeg blir så sliten av alle som #VilleBarePrateLitt - noen er ok. Andre hyler og kaller deg ting, noen sperrer veien, noen følger etter deg, noen drar deg i armen etter seg. C’est la vie 🤷‍♀️

@threadreaderapp unroll