Thread by @TageBirkeland

Mitt siste filmmanus er en dagsaktuell påskefortelling:

Det nærmer seg påsken 2020 og Geilo er en bygd preget av splittelse og uro. På grunn av hytteforbudet sliter det lokale næringslivet og ordfører Tore er under sterkt press. Parallelt er hytteeiere over det ganske land

rasende. Heimevernet er satt inn for å slå ned ethvert forsøk på opprør.

I Bergen sitter Johan, leder for Norges Hytteforbund, og kjenner på stor frustrasjon. Johan er enslig og har vært i isolasjon i tre uker. Håret er langt og skjegget er uflidd. Hyppige Skype-møter med sine

forbundsfeller og hissige leserinnlegg er eneste lyspunkt i tilværelsen. En morgen våkner Johan med en slags indre harmoni. Han vet hva han er ment å gjøre.

Johan kontakter medlemmene av hytteforbundet som har hytte på Geilo. Totalt 12 stykker. De avtaler å møtes på en

parkeringsplass rett utenfor Geilo.

Natt til palmesøndag spaserer det lille følget inn til Geilo (med minst én meters avstand mellom hverandre, selvsagt), ledet av en stolt Johan – for anledningen iført kjortel.

Lokalbefolkningen forstår hva som skjer og jungeltelegrafen går

fort. Etter hvert har store folkemengder samlet seg langs veien (med minst én meters avstand mellom hverandre, selvsagt). De hyller Johan som en konge. Revolusjonen er her.

I løpet av natten er 13 hytter på Geilo igjen tatt i bruk. Men ingen fyrer i peisen. Her handler det om å

holde seg under radaren.

Ordfører Tore får høre hva som har skjedd. Han blir rasende. Men i Geilos gater er det opprør. Lokalbefolkningen vil ha hyttefolket tilbake og demonstrerer (med minst én meters avstand mellom hverandre, selvsagt). Ingen vil røpe hvem som inntok Geilo

natt til palmesøndag. Og ingen vil fortelle hvilke hytter som er tatt i bruk. Men alle har hørt om lederen – den mystiske mannen med langt hår, langt skjegg og kjortel. Tore er klar i sin sak: denne mannen skal spores opp og fanges. En storstilt klappjakt iverksettes.

Men ingen

klarer å finne de 13 rebellene.

På skjærtorsdag har våre 13 venner felles lunsjmøte på Skype. Moralen i gruppa er god. Men Julius, den rødhårede kassereren i Norges Hytteforbund er stille, faktisk på et slikt nivå at de andre må spørre om han han husket å unmute mikrofonen sin.

Julius holder på å få kalde føtter. Samme kveld drar Julius ned til Geilo sentrum og kontakter ordfører Tore. Julius viser Heimevernet hvor Johan holder hus. Johan føres bort fra hytten sin og plasseres på glattcelle på Hol lensmannskontor.

På langfredag blir Johan ført til

ordfører Tore. Kommunestyret, formannskapet og hele kommuneadministrasjonen er med på Microsoft Teams. Stemningen er hatsk. Samtidig fortsetter demonstrasjonene utenfor kommunehuset. Ordfører Tore skjønner hva han må gjøre. Det er på tide å demonstrere makt.

Det er på tide å vise at opprør får konsekvenser.

Ordfører Tore, ved hjelp av heimevernet, fører Johan ut på torget i Geilo. Heimevernet holder lokalbefolkningen på god avstand. Johan blir bedt om å knele. Det er helt stille.

Ordfører Tore bærer på en dokumentmappe.

Han plukker frem et papir.

«Du idømmes herved en bot på NOK 15 000 for brudd på hytteforskriften».

Det går et gisp gjennom forsamlingen (som fortsatt står med minst én meters avstand til hverandre, selvsagt).

Johan nekter å ta imot boten. Men soldatene tvinger ham.

Til slutt blir Johan liggende midt på torget, gråtende, med boten i hånden. Kommunestyret, formannskapet og hele kommuneadministrasjonen, fortsatt med via Microsoft Teams, håner Johan og roper skjellsord.

Men så. Plutselig bryter solen frem gjennom skyene. Johan hører en stemme:

«Kan jeg få se på den boten?».

Johan ser opp. En eldre mann med hvitt skjegg smiler til ham. Mannen forklarer at han er en pensjonert høyesterettsdommer som har meldt flytting til hytta i anledning påskeferie. Mannen studerer boten nøye.

Han ser ut over folkemengden, før han sier med myndig røst:

«DENNE BOTEN ER UGYLDIG PÅ GRUNN AV FEIL HJEMMEL!»

Johan reiser seg og børster snø fra kjortelen sin. Gjenoppreisningen er et faktum. Ordfører Tore går tilbake til kontoret sitt i skam. Lokalbefolkningen jubler.