Thread by @erunderveis

Helgheim er redd for at ungene blir redde. Jeg vil heller ikke at unger skal være redde. Jeg spør den miljøaktivistiske 15-åringen om hun er redd. Hun er jo det.
Og det er jo vår skyld. Vi som ikke var redde i tide.
Samtidig - vi var og er også redde. Da jeg var 15 var jeg redd

..for atomkrig. Helt reelt. Og jeg gikk i fakkeltog mot atomkrig og for free-nelson-mandela - og kjempet mot apartheid og organiserte OD og skrev Amnesty-brev - og var helt nesten sikker på at det ble atomkrigen som skulle knekke oss. Tsjernobyl, kald krig, en verden i konflikt..

... slik var de tenåra. Det så ikke bra ut. Ogjeg skreiv plakater med sprittusj og brev på skrivemaskin og kjøpte buttons for å gjøre mitt.
Men det ble glasnost og INF-avtaler, og så falt murene, og Warsawapakten og Sovjetunionen, alt falt, til og med Mandela ble fri - og det

...det så ut som det skulle være demokrati og fred så langt øyet kunne skue. Tenåra var over. Det vi hadde fryktet var over.
(Jo. Vi visste om miljøvern - i form av å unngå forsøpling og forrurensning. Det var viktig, kjempeviktig, men håndterbart, trodde vi.)

Men poenget er at jeg var også redd, som tenåring. Jeg så en mørk framtid. Men plutselig - på starten av voksenlivet falt alle brikkene på plass - og de problemene jeg mente truet - var over. Illusjon, jadda - men den delte vi nok alle.
Og - så er jeg voksen ..

.. og det jeg er mest redd for er jo det politiske fortsatt: Truslene mot demokrati, menneskeverd, rettsstatsprinsipper, premissene for fred og menneskerettigheter slik vi bygde det opp etter 2. verdenskrig og slik vi tydeligvis er villige til å bygge disse ned nå....

- autoritære regimers framvekst, undergraving av likeverd. Dette er mine primære bekymringer.
Jeg - med alle mine bekymringer og alle mine miljøtiltak i hverdagen - er heller ikke nok (hva er nok) bekymret for klimaet, viser det seg. I likhet med hele denne voksengenerasjonen

- alle oss som sitter med makta, pengene og stemmerettene nå - og IKKE ER REDDE NOK.
Så vi overlater det til ungene, da.

- og hvis jeg skal ta et tilbakeblikk på denne trådens budskap her, utover en refleksjon over egne bekymringers historikk - så blir det jo det at jeg hadde RETT som ungdom selv. Det var reelle bekymringer, det var alvor og det var en viktig kamp, og dessverre er denne kampen for

demokrati, fred og menneskerettigheter ikke over, ingen historier er noen gang over.
Og klimakampen favner det hele. Det er demokratiets krefter som må løse det og menneskeverdets ressurser som må ligge som premiss for å ta vare på, berge og beskytte. Slik vi vil for våre barn.